Stikkord

, , , , ,

SkyggejaktenJeg har lenge tenkt på å starte på Jørgen Jægers serie om lensmann Ole Vik, men det var først nå i sommer jeg endelig fikk fingeren ut til å begynne. Hans første bok «Skyggejakten» ble handlet inn på ebok, og dermed var også jeg en av mange nyinnvidde i Jægers trauste og rolige krimunivers. Hans første i serien har flere lovende trekk som lover godt, men også noen dype daler som gav meg noen bratte kneiker i leselysten.

Den fiktive lille vestlandsbygda Fjellberghavn er sentrum for Jægers univers i bøkene om den godmodige lensmannen Ole Vik. Han er 55 år, korpulent, traust, stødig, og full av empati og omsorg for sine nærmeste. Han er en antihelt når det kommer til fysikk og forsiktighet, men en real helt når det kommer til ærlighet, yrkestolthet, oppofring og klok ledelse.

I «Skyggejakten» må Vik og hans personale på det lille lensmannskontoret løse en innfløkt drapssak som blant annet omfatter en mistanke mot en av kontorets mest betrodde politimenn. I starten kan det hele se ut som et tragisk dødsfall basert på en gammel manns paranoid schizofrene sykdom. Etter hvert viser det seg likevel at den gamle mannens «skygger» kan vise seg å være mer enn et produkt av hans egen sykdom og vrangforestillinger. Veien fram mot den endelige løsningen er kronglete, og inneholder en god del finurlige twister.

Jeg har valgt å gi Jægers første roman merkelappen «kosekrim». Det høres kanskje litt søkt ut, men dersom en tenker litt «Midsomer Murders» (Mord og Mysterier på TV2) så ser en kanskje mer av bildet. En liten bygd. Koselige og ærlige politifolk.  Rare bygdeorginaler. En godmodig etterforskningsleder. Mystiske og innfløkte mord, og ingen heseblesende actionscener. Mordgåten og oppklaringen av denne står i sentrum, samtidig som vi følger hovedpersonenes gjøren og laden i dagliglivet  ved siden av. Tempoet og drivet er lavt, og spenningen ligger først og fremst i selve mysteriet. Jørgen Jægers «Skyggejakten» er en norsk bygdeversjon av den gode gamle «Detektimen» på NRK. Ikke for blodig, ikke for skremmende. De snille er snille og de slemme er slemme.

Her ligger også litt av ankepunktet mitt når det gjelder den første romanen i Ole Vik-serien. Det blir så godslig og koselig at overgangen fra hardkokte og jagende actionkrim-fortellinger blir litt for stor for oss krimelskere. Det samme gjelder språk og uttrykk. Alt er enkelt og lettlest. Ingen kompliserte eller malende skildringer. Enkle «rett-fram-dialoger». Ingenting mellom linjene. Alt blir fortalt, og spenningen i det som skjer i saken blir fort løst. Ingen dikkedarier. Ingen paralellhistorier eller perspektivskifter som får leseren til å holde seg på pinebenken. For å si det med andre ord … Jægers krimbøker er så langt det går an å komme fra Nesbøs bøker innen samme sjanger. Når det er sagt så skal Jørgen Jæger ha mye kred for at han faktisk skaper noe annet. Han skiller seg ut i mengden. Tilbyr leseren noe han ikke har lest igjen og igjen og igjen.

Det andre ankepunktet mitt er (og nå vet jeg du blir lei deg Jørgen …) hunden Birk. Lensmannens gjeterhund som etter min mening får alt for mye plass og oppmerksomhet i denne boken. Det blir en slags fornorsket versjon av «Rex» fra den østerriske TV-serien med samme navn. Hunden som kommer inn og redder alle. Jeg er ingen hundeelsker, og klarer ikke helt med denne opphøyingen av kjeledyrets fortreffelighet i bøker. For at ikke Jørgen Jæger skal bli for fornærmet så kan jeg sende samme sleivspark til Eystein Hanssen også. Ellis hund kommer alt for ofte til som en reddende engel … Eller til ekteparet Börjlinds forgudelse av etterforskerens katt i «Springflo». Ekstrem besjeling av kjæledyr oppleves som forstyrrende for de av oss som ikke har dette genet i ryggmargen.

Helt til sist en liten ting som jeg stusser litt på … De som har gjort arbeidet med omslaget ved Juritzen har bommet litt i forhold til bokens stemningsleie. Det er ingenting ved dette omslaget som sier «kosekrim». Det er mørkt, iskaldt og blodig. Skremmende og uhyggelig er to adjektiver som slår meg når jeg ser på omslaget. Boken er ingen av delene … Sannsynligvis er dette gjort for å fremme salget av Jægers bøker, og det tror jeg også det har gjort, men det er en smule misvisende.

Summa summarum så er dette likevel noe jeg vil anbefale. Vi har godt av å ta et hvileskjær nå og da. Det kan bli nok blod og gørr i dagens krimbøker. Det er fint å møte noen som gjør det hele litt snillere, litt mindre skummelt og litt mer lettlest. Ole Vik er en tvers igjennom hyggelig kar som er umulig å mislike. Jeg gleder meg alt til neste møte med Ole Vik og vennene hans, og kanskje blir Jægers bøker litt mørkere etterhvert? Artig er det uansett at det fremdeles er plass til det gode gamle politimysteriet innen norsk krim. Det må vi vite å sette pris på.