Morsom storpolitisk thriller

Av og til skjer det noe magisk når en forfatter og en leser møtes gjennom det skrevne ord. Kjemien sitter umiddelbart, og lesingen blir som en engelsk vals der forfatteren leder, og leseren lar seg føre. Sidene glir avgårde i en luftig dans, og språk og karakterer blir ført inn i en rytme som flyter medstrøms. Det er en glede for meg å kunne presentere Ørjan N. Karlssons «Gerhardsens testamente» for dere.

La meg starte denne anmeldelsen med å klarere at jeg har jobbet frilans som manuskonsulent for juritzen forlag på forsommeren i år, men jeg har ikke jobbet med noen av Karlssons manuskripter, og har heller aldri møtt ham. 

Det er en befrielse når en møter på bøker der kjemien sitter slik som den gjorde da jeg fant fram «Gerhardsens testamente». Jeg har jo sett pocketutgaven stå i bokhyllene overalt, men omslaget har aldri fristet til innkjøp. Ikke før jeg fikk «Hauges direktiv» tilsendt fra juritzen forlag da den kom ut i høst. Jeg leser jo alltid bøker i rekkefølge, og måtte derfor gå til innkjøp av første bok om Kyrre Kaupang, «Gerhardsens testamente». Det var et lykkelig kjøp.

Handlingsmessig er dette en storpolitisk norsk røverhistorie med anslag av både krimmysterie og spionthriller i seg. Høyt tempo. Jagende. Fortettet handling.  Samtidig nøstes et spennende krim-mysterium og en politisk konspirasjonsteori seg foran øynene våre. En konspirasjon som innbefatter våre tre mektigste politikere i etterkrigstiden. Einar Gerhardsen, Jens Christian Hauge og Haakon Lie. Disse tre «eide» Arbeiderpartiet i de første 25 årene etter krigen, og i denne boken framstilles deres interne kamp for å opprette en spionorganisasjon til å bekjempe kommunismens fremmarsj i Europa. Dette er selvsagt en real røverhistorie, men du verden så gøy det er å følge de tre politiske kjempene gjennom vår moderne etterkrigshistorie. Denne historien er subplottet som danner det politiske bakteppet for den dramatikken som oppstår i nåtid når tidligere KRIPOS-etterforsker Kyrre Kaupang blir kontaktet av Statsadvokaten for å etterforske en drukningsulykke på en av Norges mektigste skipsredere. Ganske snart vikles Kaupang inn i en rekke med drap som alle er fordekt som ulykker… og i hjertet av dramaet dukker hele tiden den merkelige organisasjonen «Stiftelsen» opp.

Dette er på mange måter en klassisk spionthriller med alle ingredienser på plass, men Karlsson har så mye mer på lager. Han klarer også å vikle inn en fiffig kriminalgåte, han skriver spennende om reelle (og oppdiktede) historiske hendelser, og på toppen av det hele så er han både morsom, syrlig og i stand til å sende ut noen smertefulle politiske spark på leggskinnet til norsk politisk selvforherligelse. Til sammen så blir dette knallbra lesing. For spenningselskere så er «Gerhardsens testamente» intet mindre enn et kinderegg. En spionkrimthrillerkonspirasjon!!! Er ikke det gøy, så vet ikke jeg 🙂

Noe av det som fanget meg som leser ved denne romanen er forfatterens evne til å bruke reelle personer og hendelser. Det blir så ekte og troverdig når Kaupang faktisk befinner seg i et Oslo som stemmer overens med virkeligheten. Ekte personer har fått roller som seg selv. Dette gjelder ikke bare de tre gamle arbeiderpartikjempene, men også flere andre fra vår egen tid. Ørjan Karlsson har til og med klart å lure inn seg selv et sted. En svært så selvironisk passasje som fikk meg til å le høyt.

Det jeg moret meg aller mest med var likevel de hysteriske sammenligningene hans. Han bruker sammenligninger (ikke metaforer) i språket som er svært treffende, og samtidig ganske så vågale. Dessuten er de morsomme. Her følger noen eksempler:

– Kjære Kyrre. Leste du ikke etterlysningen? Troverdigheten din er på Gry Jannicke Jarlum-nivå –

– Oslo sentralbanestasjon er strengt tatt ikke den plassen du ønsker å oppholde deg om du er ettersøkt. Stedet har flere overvåkningskamera enn baderommet til en FRP-politiker –

– Ro deg ned Kyrre, mumler jeg hest til meg selv. Er det egentlig så merkelig at du freaker litt ut? Det siste døgnet har tross alt vært mer intenst enn blikket til Grete Faremo –

– Snakk om antiklimaks! Det er som å gå på en Black Sabbath-konsert og bli servert Marion Ravn –

– Resepsjonisten rygger bakover mens øynene hans penser fram og tilbake i skallen på leting etter en utvei. Litt som om Audun Lysbakken hadde forvillet seg inn på Høyres landsmøte. –

Jeg synes slike små anekdoter er morsomme, og det gir teksten et ekstra krydder. One-linere som kanskje brukes litt hyppigere på «Latter» i Oslo enn i krimromaner, men det er utvilsomt i tiden å gjøre det. Jussi Adler-Olsen og Jo Nesbø er begge mestere på dette. Finne nye sammenligninger, humoristiske vendinger og metaforer som skal treffe samtidig som de morer leseren.

Selv om jeg er nyforelsket så mangler jeg en stjerne både på goodreads og bokelskere på toppscore for «Gerhardsens testamente». Hvorfor? Vel, det hele blir litt for forutsigbart. Det er jo aldri et pluss når du vet hvem skurken er fra første sekund. Det ødelegger noe av nerven og spenningen. Det blir som en julegave under treet uten innpakningspapir. Gaven er like fin, men det knytter seg ingen spenning til åpningen på kvelden. Karlsson har litt å jobbe med der. Skjule det åpenbare mer, ikke velge de mest utbrukte villedningstriksene i kriminallitteraturen. Han presenterer også en del karakterer i scener som er helt uten betydning for historien. Mulig de dukker opp igjen i senere bøker, og i så fall så er det helt greit, men om ikke det skjer så var de bare ubetydelige statister for å presse inn noen ekstra sider med fyllmasse.

Ellers så må jeg si at noe av det som slår meg ved denne romanen er hvor dyktig forfatteren er på å beskrive det indre klimaet og miljøet i Arbeiderpartiet. Jeg er selv vokst opp i AUF, og har vært til stede på nok taskenspilleri på landsmøtenes bakrom til at jeg ikke betviler at Karlsson kjenner det politiske spillet i partiet. Dette er skrevet av en som kjenner partiet fra innsiden, eller en som har gjort svært godt research-håndverk.

Så da er det egentlig bare å glede seg til å gyve løs på «Hauges direktiv» senere i høst. Når Ørjan Karlsson byr meg opp til vals, så nøler jeg ikke. Jeg har definitivt funnet meg en ny favoritt i bokhylla, og jeg håper du også klarer å se forbi det urkjedelige omslaget til «Gerhardsens Testamente», for på innsiden finnes det både skatter og hemmeligheter.

PS! Ikke glem min store 1 års bursdag på torsdag. Jeg deler ut en bokpakke med seks av årets beste bøker i konkurransen her på bloggen. Delta ved å klikke her!