En engel henger sjelden alene i skogen

En vaskeseddel som gav meg frysninger på ryggen ...
En vaskeseddel som gav meg frysninger på ryggen …

Det er tøft å være debutant i et Krim-Norge der nivået på toppen er skyhøyt, og lesernes forventninger til sjangeren er like innarbeidet som mormors oppskrifter på kjøttkaker. Så tøft er det at noen faktisk velger å gi ut under pseudonym. Samuel Bjørk er navnet forfatteren har valgt seg, og tittelen kan få det til å gå kaldt nedover ryggen på enhver krimelsker.

Tittel og omslag er noe av det viktigste en markedsavdeling i et forlag må ta hensyn til. I tillegg til vaskeseddelen så er det disse to tingene som vekker oppmerksomhet hos leserne i starten. Her har Vigmostad & Bjørke truffet en innertier av de helt sjeldne. Det oser så mye uhygge og angst av både tittelen og det sorte og hvite omslaget at nakkehårene mine reiste seg i en blanding av fryd og skrekk første gang jeg så det. Denne måtte jeg bare lese …

Da boken endelig var i hus, så slukte jeg mursteinen på under en uke. Midt oppi en travel jobbuke, flere krevende møter, to viktige fotballkamper, skrivekløe og skjelvende Candy-Crush-abstinenser, så leste jeg fletta av meg. Denne krimmen grep meg etter nakkeskinnet fra første side, og slapp ikke taket før jeg var kjølhalt, ribbet og partert. Er ikke så ofte at det skjer. At en krimroman fenger meg slik at jeg føler meg som et slaktoffer etterpå. Det er knakende godt gjort dersom det er slik at herr Bjørk faktisk er en debutant. For alt vi vet så kan det være en av våre store som står bak dette navnet. Eller en kjendis som ikke vil selge bøker på navnet, men vise at han kan håndverket selv uten drahjelp av sitt gode navn og rykte. Hvem vet? (Svaret er forlaget, men det var bare en frase, ikke et egentlig spørsmål)

Det ligger en nervetråd og dirrer gjennom hele denne boka. Noe vederstyggelig som kryper under huden. Noe som får deg til å skule litt mistenksomt rundt deg mens du leser. Historien er uhyggelig. Den er mørk og vond, men samtidig spennende og interessant. Den godeste Samuel kan nemlig sitt fag. Han bruker omtrent alle triks som står i boka for å finte deg ut, og for å skape den uhyggen han er på jakt etter. Han vet hvor han skal trykke for å sette deg som leser i ubalanse.

Det som gjør denne boken til en av de mest spennende jeg har lest i år er selvsagt det grusomme i å henge englekledde seks år gamle jenter i trærne med skiltet «Jeg reiser alene» rundt halsen. Allerede der tror jeg de fleste av oss får gåsehud. Det fullstendig utenkelige i å drepe små uskyldige jentebarn, for så å henge dem til utstilling. I tillegg så har forfatteren klart å skape en svært interessant protagonist i Mia Krüger. En genial, ung etterforsker med nese for å se sammenhenger der andre bare ser kaos. Samtidig blir hun ridd av påtrengende suicidale tanker og store psykiske problemer. Sammen med den gamle kjederøykende etterforskningslederen Holger Munch blir de et umake par som støtter og elsker hverandre på tross av ulikhetene. Styrken i historien ligger altså i selve mysteriet, i de grufulle handlingene, og i et sterkt protagonistpar.

Så over til svakhetene, for det er noen av dem som dessverre må påpekes på tross av at boka var en real pageturner. Krim-klisjeene hagler i denne boka. (Du finner noen av dem på denne lista her). Her har vi en datahacker som selvsagt får jobb i politiet. En «hemmelig spesialavdeling» innen politiet hvor folk med spisskompetanse skal løse slike saker. (Mer som Criminal Minds) Alkoholikere og pillemisbrukere (gjerne begge deler samtidig) som er oppe og går i jobb etter en dags rekonvalens. Frisk og klar. Vi har det uungåelige angrepet på protagonistenes egne familer. (Ja, Holger Munch har tilfeldigvis et seks år gammelt barnebarn…) Vi har skumle kristne sekter, dumme politisjefer, og en seriemorder med hang til å legge igjen koder og spor slik at det blir en skikkelig katt og mus lek med politiet.

I tillegg så har jeg en ting som jeg har hengt meg opp i. Alle kvinnenavnene på M. Boka har altså en Mia, en Malin, en, Marianne, en Marion, en Marlene og en Miriam. Det er nok en liten lek fra forfatterens side, for han påpeker det selv gjennom Mias tanker mot slutten, men for oss som leser så blir dette et helsikes kaos å holde styr på.

Boka er som sagt svært spennende, og den holder på min interesse fra start og nesten til mål. Dessverre så ødelegges den noe med avslutningen. En klassisk «Show, don`t tell» feil … Forfatteren forteller oss hvordan det hele gikk i siste scene i stedet for å dra oss gjennom bokens mest dramatiske høydepunkt. Et helt uforklarlig feilgrep som jeg strengt tatt ikke begriper at ikke forlagets konsulenter har tatt tak i. Løsningen er dessuten syltynn, og løsningen på subplottet fra den kristne sekten er enda verre. Den ser ut til å ha blitt tvangsavsluttet av forfatter eller forlag av plasshensyn. «Bare sett fyr på hele skiten, og skriv et punktum der…»

Noen stusser kanskje på at jeg gir boken fire av fem stjerner på Goodreads når jeg er såpass kritisk til en del ting. Vel, da bør dere lese boken. Den er nemlig svært spennende. Den gjorde noe med meg. Jeg har begynt å bite negler igjen … (OK, jeg har vel egentlig aldri sluttet, men …) Jeg har gledet meg til hver leseøkt. Tankene har vandret rundt plottet i fristunder. Da har forfatteren klart det jeg nevnte i starten. Han (eller hun) har truffet en nerve hos leseren, og derfor blir jeg også så begeistret. Så får det heller våge seg at han ikke har klart å treffe helt med avslutningen, eller bli kvitt alle krimklisjèene… Han er jo tross alt en debutant! Eller…..?

13 comments

Add Yours
  1. Tine

    Flott omtale! jeg har bestemt meg for å begynne på den på torsdag når jeg flyr på høstferie, men det spørs om jeg klarer å holde meg vekke så lenge 🙂
    Nyt høstferien!

    Liker

  2. Bokelskerinnen

    Jeg er enig med deg i at forlaget nok har skutt gullfuglen med denne romanen, men det skal sies at de har vært flinke til å bygge opp forhåndshype med markedsføringen sin også. Når det er sagt er jeg uenig i at boken fortjener nesten maks score, eller 6 som den fikk et annet sted på terningen. Ja det er en veldig spennende og til tider velskrevet roman, som får det til å gå kaldt nedover ryggen på en. For meg trekker det likevel litt ned at flere deler av boken mangler troverdighet, samt at det er mange klisjeer der, som du skriver. Mia Krüger er for meg en slik klisje. Det virker som om alle forfattere forsøker å skape en ny Lisbeth Salander etter suksessen til Stieg Larsson.

    Jeg er forøvrig helt enig med deg når det kommer til slutten. Den kunne vært skrevet ut og skildret enda mer. Det ble litt sånn «jøss, er boken ferdig alt». Men jeg ser frem til neste roman. Dette blir nok en bestselgerforfatter.

    Liker

  3. Anita Ness

    Jeg også trodde det var en debutant til å begynne med, men jeg tvilte sterkt under elsingen, og måtte sjekke litt rundt på nett.. Leser et sted at det kan være en etablert forfatter under pseudonymet, noe jeg har linket til i mitt blogginnlegg om boka. Utrolig spennende var den i alle fall.:)

    Liker

  4. bokbloggeir

    Å skrive krim i dag handler nok mye mer om å treffe sitt publikum enn om å skrive fantastisk godt og litterært. Det som leserne liker, det selger. Og det som selger det får gode kritikker. De du nevner et etter min mening ikke de verste. Prøv deg på Hypnotisøren av Kepler, da vil du se adskillig mer språklig søppel …

    Liker

  5. vestfoldgirl

    Bra skrevet og jeg er enig i mye av det du sier. Men alt i alt en superspennende og uhyggelig bok. Den dro meg inn fra første side og jeg klarte nesten ikke legge den fra meg. Gleder meg veldig til neste bok fra denne mystiske forfatteren!

    Liker

  6. En mørkere oppfølger | Bokbloggeir

    […] «Det henger en engel alene i skogen« var en krim som var forhåndsdømt til å bli en suksess. En mystisk forfatter som gjemte seg bak et psudonym. Dette milleniumets mest creepy omslag. Massiv markedsføring, og en historie om en drapsmann som henger små barn i trærne med skiltet «Jeg reiser alene» hengende rundt halsen. Spekulativt? Nja, det er iallfall i grenseland. Effektivt? Ja, så absolutt. Noen vil kanskje hevde at boken solgte så godt grunnet markedsstrategien til forlaget og Bjørks agentur. Det er heldigvis en sannhet med store modifikasjoner. Ingen bøker selger uten at forfatteren har en god historie å by på som er fortalt med en god penn. Slik var det med «En engel henger alene i skogen» […]

    Liker

  7. Sverre

    Denne boken er noe av det dårligste, og mest spekulative jeg har vært borti. Historien er syltynn, faktafeilene blomstrer (bare ta en titt på de første sidene hvor hunden blir luftet ved Dausjøen i Maridalen – bare en liten spasertur fra Oppsal…..Jeg er hjertens enig med Ambjørnsen i sin vurdering av boken – en 2-er. Det er faktisk litt pinlig at jeg kjøpte boken innbundet for å ha noe å lese på en lang flytur for et par år siden. Huff!!

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s