En engel henger sjelden alene i skogen

Det er tøft å være debutant i et Krim-Norge der nivået på toppen er skyhøyt, og lesernes forventninger til sjangeren er like innarbeidet som mormors oppskrifter på kjøttkaker. Så tøft er det at noen faktisk velger å gi ut under pseudonym. Samuel Bjørk er navnet forfatteren har valgt seg, og tittelen kan få det til å gå kaldt nedover ryggen på enhver krimelsker.

Tittel og omslag er noe av det viktigste en markedsavdeling i et forlag må ta hensyn til. I tillegg til vaskeseddelen så er det disse to tingene som vekker oppmerksomhet hos leserne i starten. Her har Vigmostad & Bjørke truffet en innertier av de helt sjeldne. Det oser så mye uhygge og angst av både tittelen og det sorte og hvite omslaget at nakkehårene mine reiste seg i en blanding av fryd og skrekk første gang jeg så det. Denne måtte jeg bare lese …

Da boken endelig var i hus, så slukte jeg mursteinen på under en uke. Midt oppi en travel jobbuke, flere krevende møter, to viktige fotballkamper, skrivekløe og skjelvende Candy-Crush-abstinenser, så leste jeg fletta av meg. Denne krimmen grep meg etter nakkeskinnet fra første side, og slapp ikke taket før jeg var kjølhalt, ribbet og partert. Er ikke så ofte at det skjer. At en krimroman fenger meg slik at jeg føler meg som et slaktoffer etterpå. Det er knakende godt gjort dersom det er slik at herr Bjørk faktisk er en debutant. For alt vi vet så kan det være en av våre store som står bak dette navnet. Eller en kjendis som ikke vil selge bøker på navnet, men vise at han kan håndverket selv uten drahjelp av sitt gode navn og rykte. Hvem vet? (Svaret er forlaget, men det var bare en frase, ikke et egentlig spørsmål)

Det ligger en nervetråd og dirrer gjennom hele denne boka. Noe vederstyggelig som kryper under huden. Noe som får deg til å skule litt mistenksomt rundt deg mens du leser. Historien er uhyggelig. Den er mørk og vond, men samtidig spennende og interessant. Den godeste Samuel kan nemlig sitt fag. Han bruker omtrent alle triks som står i boka for å finte deg ut, og for å skape den uhyggen han er på jakt etter. Han vet hvor han skal trykke for å sette deg som leser i ubalanse.

Det som gjør denne boken til en av de mest spennende jeg har lest i år er selvsagt det grusomme i å henge englekledde seks år gamle jenter i trærne med skiltet «Jeg reiser alene» rundt halsen. Allerede der tror jeg de fleste av oss får gåsehud. Det fullstendig utenkelige i å drepe små uskyldige jentebarn, for så å henge dem til utstilling. I tillegg så har forfatteren klart å skape en svært interessant protagonist i Mia Krüger. En genial, ung etterforsker med nese for å se sammenhenger der andre bare ser kaos. Samtidig blir hun ridd av påtrengende suicidale tanker og store psykiske problemer. Sammen med den gamle kjederøykende etterforskningslederen Holger Munch blir de et umake par som støtter og elsker hverandre på tross av ulikhetene. Styrken i historien ligger altså i selve mysteriet, i de grufulle handlingene, og i et sterkt protagonistpar.

Så over til svakhetene, for det er noen av dem som dessverre må påpekes på tross av at boka var en real pageturner. Krim-klisjeene hagler i denne boka. (Du finner noen av dem på denne lista her). Her har vi en datahacker som selvsagt får jobb i politiet. En «hemmelig spesialavdeling» innen politiet hvor folk med spisskompetanse skal løse slike saker. (Mer som Criminal Minds) Alkoholikere og pillemisbrukere (gjerne begge deler samtidig) som er oppe og går i jobb etter en dags rekonvalens. Frisk og klar. Vi har det uungåelige angrepet på protagonistenes egne familer. (Ja, Holger Munch har tilfeldigvis et seks år gammelt barnebarn…) Vi har skumle kristne sekter, dumme politisjefer, og en seriemorder med hang til å legge igjen koder og spor slik at det blir en skikkelig katt og mus lek med politiet.

I tillegg så har jeg en ting som jeg har hengt meg opp i. Alle kvinnenavnene på M. Boka har altså en Mia, en Malin, en, Marianne, en Marion, en Marlene og en Miriam. Det er nok en liten lek fra forfatterens side, for han påpeker det selv gjennom Mias tanker mot slutten, men for oss som leser så blir dette et helsikes kaos å holde styr på.

Boka er som sagt svært spennende, og den holder på min interesse fra start og nesten til mål. Dessverre så ødelegges den noe med avslutningen. En klassisk «Show, don`t tell» feil … Forfatteren forteller oss hvordan det hele gikk i siste scene i stedet for å dra oss gjennom bokens mest dramatiske høydepunkt. Et helt uforklarlig feilgrep som jeg strengt tatt ikke begriper at ikke forlagets konsulenter har tatt tak i. Løsningen er dessuten syltynn, og løsningen på subplottet fra den kristne sekten er enda verre. Den ser ut til å ha blitt tvangsavsluttet av forfatter eller forlag av plasshensyn. «Bare sett fyr på hele skiten, og skriv et punktum der…»

Noen stusser kanskje på at jeg gir boken fire av fem stjerner på Goodreads når jeg er såpass kritisk til en del ting. Vel, da bør dere lese boken. Den er nemlig svært spennende. Den gjorde noe med meg. Jeg har begynt å bite negler igjen … (OK, jeg har vel egentlig aldri sluttet, men …) Jeg har gledet meg til hver leseøkt. Tankene har vandret rundt plottet i fristunder. Da har forfatteren klart det jeg nevnte i starten. Han (eller hun) har truffet en nerve hos leseren, og derfor blir jeg også så begeistret. Så får det heller våge seg at han ikke har klart å treffe helt med avslutningen, eller bli kvitt alle krimklisjèene… Han er jo tross alt en debutant! Eller…..?