Stikkord

, , , , , , , ,

NøkkelvitnetOm vi ser bort fra Jo Nesbø, så er det ett navn som lyser sterkere enn alle andre på den norske krimhimmelen om dagen, og det er Jørn Lier Horst. I 10 år har han levert oss politikrim fra Stavern med William Wisting i hovedrollen. Etter å ha lest hans debut, Nøkkelvitnet, så skjønner jeg at jeg har gått glipp av noe stort, og jeg gleder meg til de gjenværende åtte bøkene i serien.

Nøkkelvitnet overrasket meg fra første stund. Jeg hadde forventet meg mye mer action og driv. En sønderrevet politimann i vill jakt på skruppelløse banditter. Det fikk jeg ikke, og TUSEN TAKK for det! Nøkkelvitnet er en krimroman etter god gammel oppskrift. Det er nedpå, rolig og avdempet. Det er seriøst politiarbeid, og et mysterium som nøstes opp sakte men sikkert. Det er spor, avhør og etterforsking … Ikke blodbad, biljakter og parteringsdrap gjort av rituelle seriemordere. Kort sagt … I motsetning til de aller fleste som skriver krim, så er Horst troverdig.

Noe av forklaringen bak dette ligger i at historien som fortelles har sitt utspring i en ekte kriminalsak. Ramm-saken fra slutten av 90-tallet har en rekke fellestrekk med William Wistings første sak, ikke bare navnet (den drepte heter Pramm i stedet for Ramm). Flere av omstendighetene rundt drapet er like, og som Horst selv skriver i etterordet, så er kanskje det som skiller seg mest fra virkeligheten at forfatteren har tatt seg friheten til å løse drapsgåten.

Historien starter med at Wisting og hans etterforskingsteam må legge fra seg etterforskingen av et ran på grunn av manglende spor og fremdrift. Sommerferien er bare timer unna, men Wisting og hans menn får aldri den sommerferien de har ventet på. Et lik blir funnet i Stavern. En eldre mann som har blitt mishandlet til døde i sitt eget hjem, og som først blir funnet en uke senere. Vi følger Wisting gjennom etterforskingsarbeidet, og blir vitne til at saken tar flere overraskende vendinger på veien mot sin løsning.

Som sagt så er dette en god gammeldags politikrim. William Wisting er mye mer Hercule Poirot enn han er Harry Hole, for å si det sånn. Min første tanke etter å ha lest «Nøkkelvitnet», var at dette var «Mord og Mysterier» i bokform. Vi følger etterforskeren svært tett. Vi får vite alle viktige og uviktige detaljer fra åsteder, avhør, rundspørringer og andre ting som kan føre politiet nærmere løsningen. Svarene på drapsgåten ligger foran oss som lesere på samme måte som de ligger foran Wisting i hans notater. Vi er med. Vi spekulerer. Vi tenker og drøfter. Lager oss teorier, og forkaster dem etterhvert som vi leser.

Det er ren og skjær nytelse å lese slik krim. En historie som er så troverdig fortalt at den pirrer Hardygutten frem i oss. (Eller din indre lille Nancy Drew, dersom du er kvinne). Vi som leser krim har nemlig en ting til felles … Vi elsker å løse mysterier! Det kribler i magen når vi tror vi vet svaret, men likefullt fryder vi oss når vi oppdager at vi er blitt lurt. Det hører med.

En ting er at selve plottet i «Nøkkelvitnet» er så nær virkeligheten at boksidene lukter både blod og formalin, men karakterene har også dette realistiske og jordnære ved seg. Vi tror på dem. De eksisterer. De er der ute. På det lokale lensmannskontoret, eller på politihuset ned i byen. Jørn Lier Horst er politimann selv, og han har valgt å være ærlig og troverdig når det kommer til politifolk og politiarbeid. Det skal han ha cred for. At rolig, temposvak realisme skal selge i vårt århundre er nemlig ingen selvfølge. Enhver forfatter vil føle seg fristet til å klistre litt ekstra blod, vold og faenskap til virkeligheten. Det selger bedre … Horst derimot gjør ikke dette i Nøkkelvitnet, og akkurat det var det som hevet denne krimromanen flere hakk.

Jeg er kjempeglad for at jeg har kjøpt inn hele serien om Wisting (9 bøker så langt). Dette er en politikrimsjanger som jeg elsker. Dersom de resterende bøker holder samme nivå, så undres jeg ikke hvorfor Horst har blitt så umåtelig populær de siste årene. En hyggelig mann er han iallfall. Jeg fikk muligheten til å møte ham, og slå av en prat under Oslo bokfestival forrige helg. Han sa han var leser av bokbloggen min, og at han var litt nervøs over at jeg skulle ta fatt på hans Wisting-serie. Han hadde nemlig sett min anmeldelse av «Politi».

Vel, Jørn …. Dette var vel ikke noe å være redd for, var det vel? 😉