Holder seg såvidt flytende

Springflo_hd_imageEkteparet Cilla og Rolf Börjlind burde være kjent for de fleste som er glad i nordiske krimserier. De to manusforfatterne står bak ikke mindre enn 21 Beck-filmer i tillegg til en rekke andre lignende prosjekter. Deres forfatterdebut er «Springflo», en krimroman som har høstet mye applaus i Sverige, og som er videresolgt til mange land allerede. De sammenlignes med Kepler, men jeg har personlig litt vanskelig med å se likheten.

De som sammenligner peker selvsagt på det åpenbare i at begge er ektepar som skriver svensk krim sammen. Etter min mening stopper likheten der. De som leste min anmeldelse av Keplers «Hypnotisøren» synes kanskje det er like greit. Jeg tilhører nemlig ikke hallelujakoret med læresveiner som sleiker føttene til Kepler-ekteparet. Nok om dem. Dette er Börjlind, ikke Kepler.

Springflo tar sitt utgangspunkt i drapet på en ung høygravid kvinne på den lille øya Nord-Koster i 1987. Hun er begravet i sanden når springfloen slår inn over øya, og en liten gutt er vitne til det grufulle drapet. Så hopper handlingen 25 år fram i tid, og vi måter den unge politistudenten Olivia som får i skoleoppgave å se på den gamle drapssaken. Et subplott følger også en rekke hjemløse i Stockholm som blir filmet mens de blir utsatt for grove overgrep av ukjente gjerningsmenn. Filmene legges ut på nettet. De hjemløses historie, Olivias historie og historien rundt drapet på Nord-Koster vikles etterhvert inn i hverandre.

Ekteparet Börjlind forsøker å skape flere ting samtidig. Et gammelt mysterium som skaper undring, en opprivende skjult verden hvor ungdommer dyrker ekstrem vold, og en personlig tragedie som har lag på lag av mørke hemmeligheter. «Springflo» omhandler bitende samfunnskritikk av et svensk samfunn som ikke tar vare på sine svakeste, etiske dilemmaer rundt storindustriens jag etter makt og penger og enkeltmenneskers kamp mot systemer når de blir rammet av rus, vold og psykiatri. Alt dette mens det skal vikles opp kompliserte mord både i fortid og nåtid.

Dette er det jeg vil kalle å gape over for mye. Jeg er ikke i tvil om at ekteparet har hatt de beste intensjoner, men for leseren så kommer det såpass mange små bølger av handling på kort tid at en klarer ikke å svelge unna. Omtrent som med offeret på Nord-Koster med andre ord. Sagt på en annen måte … Når såpass mange mysterier skal løses av de samme personene samtidig så blir det ikke rom for at noen av dem blir særlig spennende.

Det hele er skrevet veldig filmatisk, noe som ikke er rart ettersom begge har sin bakgrunn i manusarbeid. Det er lett å se for seg scenene når de utspilles. Bakdelen er at dette går på bekostning av det litterære. Når alt skal fortelles så blir det ikke plass det underliggende. Det som skal stå mellom linjene. Dialogene har også et slags manus-preg over seg. Korte, huggende replikker som egner seg godt på film, men som blir for lite malende for de som leser. Vi får ikke vite noe om det som er rundt replikkene, og ganske ofte er det vanskelig å forstå¨hvem det er som sier hva.

Karakterene er veldig ulike i kvalitet. Bipersonene er langt bedre enn hovedpersonene. Den pensjonerte barnepsykologen Mårten for eksempel er helt glitrende. Det samme kan sies om en av de kvinnelige hjemløse som beskrives i boka, og ikke minst den herlig navlebeskuende lystløgneren «Minken». Når vi kommer til de to hovedpersonene derimot, så får jeg større problemer.

Den hjemløse avdankede politimannen Tom Stilton er sliten, jaget, full av psykiske problemer og et pillevrak. En samfunnstaper som har bukket under. Mye Harry Hole på vei ut av en sinnsvak fyllekule for å si det sånn. Han blir lite troverdig for meg. Jeg får en følelse av at han er karikert, og han bidrar også lite til oppklaringen ut over at han er en igangsetter som får ting til å skje.

Hans nye bekjentskap, politistudenten Olivia, har trekk ved seg som gjør henne mer troverdig, men hun blir naivisert av forfatterne for å ikke virke for voksen og genial. Hennes stadige tankesprang til ville konspirasjonsteorier blir litt fordummende. Det samme kan sies om hennes overdimensjonerte sorg over tapet av katten sin. I hennes vokabular blir ordet «kattemorder» sterkere enn «pedofil sadist».

Mye av problemet ligger også her. Den hjemløse politimannen og den naive politistudenten blir invitert inn i etterforskningen og er med på både avhør av mistenkte og taktiske møter på politikontoret. De får beordret DNA-prøver, og de sender en kompis av gårde til Sør-amerika på politiets regning. Troverdig …? NEI! (og her ligger kanskje den største likheten med Kepler) 😉

Selv om jeg har en del kritiske momenter å sette fingeren på, så vil jeg alt i alt si at dette var grei lesing. Ikke en pageturner, og en må som dreven krimleser være villig til å svelge noen kameler (og et par doser kattehår på kjøpet). Boken er litt treg i starten, men tar seg opp underveis. Oppklaringen av alle detaljene til slutt  tar 73 sider!!! Kanskje ny svensk rekord, men ikke så rart når det er opptil flere saker som skal nøstes opp. Jeg ser at dette er et forfatterektepar som har mye godt i seg, og når neste bok kommer så er kanskje barnesykdommene en saga blott. Enn så lenge så holder den hodet over vannet … Såvidt….

3 comments

Add Yours

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s