Spekulativ POLITI-krim

Innen norsk krim så er Jo Nesbø en Lionel Messi blant Mjøndalen-spillere. En Luciano Pavarotti på scenen med kidsa fra One Direction. Det er rått parti. Feige lag. Om dette er det ingenting å diskutere. I norsk målestokk kan ingen måle seg med Nesbø i salgstall og internasjonal suksess. Derfor settes lista høyt hver gang han kommer på banen. Også av meg, og det er med en viss skuffelse jeg må medgi at det ble riv i dette forsøket. De fleste av hans bøker om Harry Hole er spektakulære. Politi var bare spekulativ.

Der … Sånn …. Da har jeg sagt det. Verre var det ikke. Fikk knapt nok sove i natt fordi jeg visste at jeg burde, måtte og skulle tale Roma midt imot. Slik er det når en har med mestere å gjøre. Det er vanskelig å kritisere. Vanskelig å være den ene lille ungen som påpeker at keiseren er naken. Når hyllesten og jubelen over Jo Nesbøs siste mesterstykke nå har lagt seg utpå sensommeren, når terningen ikke har hatt nok øyne for kritikerne i Oslo-pressen, da står jeg igjen som en enslig liten kakerlakk og ber om oppmerksomhet. Ber om å bli tråkket på.

Ja, jeg er kritisk. Sikkert for kritisk også … Slik er det gjerne når forventningene når slike høyder som alt oppstyret rundt «Politi» skapte. Dette var boken alle skulle lese, og elske, i sommer. Sekserne haglet i pressen, og krimelskere landet rundt ble slørete i blikket og småkåte bare boka ble nevnt. Jeg forventet en ekstase av de helt sjeldne, og ble selvsagt skuffet. Slik er det gjerne. det er ikke alltid den mest populære og peneste jenta i klassen er det beste ligget …

OK … La oss ta det positive først. En Harry Hole-krim gir deg alltid spenning. Massevis av spenning. Til tider farlig nær en overdose. Slik er det selvsagt også denne gangen. Hadde ikke nubbesjans å få blund på øyet i natt før de siste 70 sidene var lest. Dessuten er det en nytelse å få følge karakteren Harry Hole videre. Gjennom de ni foregående bøkene har vi fulgt ham så tett at for de fleste av oss så kunne vi kjenne den dårlige ånden gjennom respiratoren i starten av Politi. Vi visste at han ville klare å karre seg på bena enda en gang. Hans privatliv, forhistorie og karrière er vevd inn i sentralnervesystemet til oss lesere. Vi kjenner smerten, jaget, rastløsheten og uroen. Den er fysisk. På dette punktet leverer Jo Nesbø nok en gang. Det er en viktig fortsettelse på det som mange anså som Harrys død i avslutningen av forrige bok, «Gjenferd». Det var for mye uforløst ved slutten av den til at Harry kunne begraves en gang for alle. Denne gangen derimot løser det seg …

Ingen kan spenningens småtriks bedre enn Nesbø. Det blir etterhvert svært nervepirrende mot slutten, og som vanlig så er det Nesbøs unike evne til å twiste og snu historiene som presser fram kaldsvette selv der hvor det burde være varmt og klamt. Han curler plottet gang på gang, og som leser aner du virkelig ikke når det er du blir lurt trill rundt, og når han faktisk er i ferd med å sjokkere deg med en ny personlig tragedie for Harry eller en av de andre karakteren vi er blitt så glade i. (Dvs. de som er igjen av dem…)

Alt dette gjør Politi til nok en steintøff krim fra mesterens hånd, men denne gangen ser jeg også tydelige tretthetstegn. Flere ganger underveis i boka merket jeg at jeg ble lei. Det ble den gamle visa om og om igjen. Han bruker de samme triksene som han har gjort så mange ganger før at det i seg selv faktisk blir forutsigbart. Jeg forventer hver eneste twist. De overrasker meg ikke lengre. La meg være litt mer spesifikk …

Å ha flere synsvinkler (eller perspektivskifter om du vil) i en krimroman er et godt tips når du skal skape spenning. Da kan du stanse handlingen som i et tablå når den er på det mest spennende, og gå over i en annen karakter sin synsvinkel et helt annet sted. Også kalt cliffhangere. Nesbø er en kløpper på dette. Hans cliffhangere er finslepne og spektakulære. For å få dette til må du altså ha flere karakterer med en egen synsvinkel. I Politi har han dratt dette så langt at jeg tror samtlige karakterer bortsett fra noen få har en egen synsvinkel. Harry, Rakel, Beathe, Katrine, Bjørn, Ståle, Ståles datter Aurora, Mikael, Mikaels kone, Truls, + alt som kan krype og gå av ofre på veien. (og dem blir det mange av etterhvert). Fordelen med dette er som sagt at du kan kjøre en hel haug med parallelle handlinger for å øke spenningen. Bakdelen er at det tar mye tid og plass å få alle disse historiene i gang skikkelig slik at leseren engasjerer seg i hver og en av dem. En annen bakdel er at det blir så mange å holde styr på etterhvert at det blir en prøvelse å huske hvem, hva, hvor og når … Noen steder var forvirrelsen total hos meg. Jeg måtte bla meg tilbake. Lese scener opp igjen. Motoren stanset, og jeg måtte starte på nytt. Da jeg hadde trålt meg gjennom de første 150 sidene vurderte jeg seriøst å begynne forfra igjen, for jeg hadde tydeligvis mistet masse viktig informasjon på veien. Når så spenningen begynte å øke etter at halve romanen var fortært ble perspektivskiftene mer og mer irriterende. Det ble for opplagt at de kun var der for å holde på en fiktiv spenning.

Et annet trekk som jeg synes Nesbø har feilet med er den uendelige trusselen mot hans egen familie. Nå må vel for faenihelvete snart Rakel og Oleg ha gått gjennom nok prøvelser. Det samme må sies om Oslo politikammer. Gang på gang tar Nesbø livet av noen kjente og kjære karakterer. dette er for å holde oss på alerten. Ikke la oss få føle oss for trygge. Vise oss at ingen kuer er hellige i Nesbøs univers. Nok en gang bruker Nesbø dette knepet, men denne gangen kjente jeg at jeg var lei. Det ble nesten konstruert, og faktisk fullstendig unødvendig for handlingen. «Dead Policemen Society» begynner å bli litt av en gjeng etterhvert, og jeg merker jeg gremmes over hvor spekulativt det er å kjøre dette trekket på leseren gang på gang. Det spekulative kommer også fram i stadig nye grusomme drapsmetoder. Nå venter jeg egentlig bare på at Nesbø skal ta en «Jørgen Brekke», og begynne å flå ofrene levende etter en krok i taket.

Konklusjonen min er som følger … Nesbø skriver fantastisk. Ingen klarer å skape så mye spenning på 400 sider som han. Han er en mester i å overraske, snu, vri og filleriste leseren. Samtidig så virker han tom nå. Skurkene blir mer og mer karikerte. (Bellmann og Berntsen er på grensen til å bli latterlige). Der Tom Vraaler hadde psykopatens karisma, kynisme og spissfindighet så mangler Beavis og Butthead det aller meste for å bli skremmende. De blir bare fordummende. Det samme må dessverre sies om motivene drapsmennene har. De virker så oppkonstruerte nå at de mangler troverdighet. (Jeg elsker dere så høyt at hatet mot dere er altoppslukende) Løsningene blir enklere (…oj! Der fant vi jo svaret vi lette etter på en avansert søkemotor, gitt), og repetisjonene av handlingsforløp fra tidligere bøker alt for mange og påtrengende. Hvor mange ganger jeg har lest at Truls Berntsen har støpt liket av MC-fyren i terrassen til Bellmann, vites ikke, men det skjedde jo i forrige bok, så en trenger ikke repetere det hver gang Bellmann lufter seg på terrassen sin. Vi trodde knapt det vi leste da Nesbø tok livet av Ellen Gjendem i Rødstrupe. Det var nok til å vite at slikt kan skje når som helst i hans bøker. En trenger ikke gjøre det på nytt i bok nummer 6, og så enda en gang i bok nummer ti, bare for å minne leseren på at en ikke skal føle seg trygg.

Det eneste jeg er helt og holdent trygg på er at Jo Nesbø vet hva han driver med. Han kan sitt fag, og jeg er ganske sikker på at han har nye ess i ermet ved neste korsvei. For meg så har det gått litt nedover med engasjementet etter hans fire mesterverk Marekors, Frelseren, Snømannen og Panserhjerte. Nå har han hatt to middelmådige på rad. Gjenferd og Politi. Forrige gang det skjedde (Rødstrupe og Sorgenfri) så kom Marekors med et smell! Jeg har troen på at det skjer igjen, og lar Nesbø og Harry få lov til å unne seg dette hvileskjæret.

Mine tidligere omtaler av bøker i Harry Hole-serien:

Marekors

Frelseren

Snømannen

Panserhjerte

Gjenferd