Den magiske Jussi-effekten

De som følger med bloggen min vet godt om min fasinasjon for Jussi Adler Olsens serie om Avdeling Q. Den femte boken i rekken er ikke noe unntak i så måte. «Marco-effekten» er kanskje Adler Olsens aller beste så langt. Da tenker jeg ikke først og fremst på plott og spenningskurve, men på bokens aktualitet og nærhet til dagens sosiale samfunnsutfordringer.

For første gang våger Jussi Adler Olsen seg ut av den trygge komfortsonen som krimplottet gir, og vier halve boken til historien om 16 år gamle Marco. En ulovlig innvandrer som er på flukt fra alt og alle, og aller mest fra sin egen familie. Det er historien om en ung gutt som tar et moralsk oppgjør med seg selv og sine likesinnede, og som prøver å skape seg et verdig liv på egenhånd. Det er historien om et dansk samfunn med varme, vennlighet, muligheter og åpenhet, men også et fremmedfientlig Danmark med kulde, fordommer, rasisme og et firkantet system. Marco-effekten er så mye mer enn en kriminalroman. Det er faktisk et stillbilde av dagens Danmark, og en påminnelse om hvor mye som kreves av enkeltmennesket for at våre nye landsmenn skal klare å overleve i våre nordiske samfunn uten å bukke under for kriminalitet, rus og vold.

Her kan dere lese litt om hva handlingen i boka går ut på:

Unge Marco er tidlig blitt tvunget inn på en kriminell løpebane av sin onkel Zola. Marco er dyktig, men avskyr alt Zola står for. Og når han oppdager at familien vil gjøre ham til krøpling, ser han ingen annen utvei enn å komme seg vekk så fort som mulig. De grusomme realitetene innhenter ham imidlertid da han noen måneder senere konfronteres med en plakat av en savnet mann. Etter dette kjemper Marco ikke bare for sin egen tilværelse, men også for sitt liv. Zola er på sporet av ham. I Avdeling Q virvles Carl, Assad og Rose inn i en sak som trekker farlige tråder til korrupsjon og forbrytelser helt opp på ministernivå og inn i den afrikanske jungelen.

Les utdrag fra boka gratis her

Marco er bokens store stjerne, og jeg beundrer måten Adler Olsen har klart å tegne et så godt bilde på en ung manns utfordringer i et fremmed land. For en gangs skyld spiller altså Carl, Assad og Rose andrefiolin. Det er faktisk helt greit. Marco som karakter er viktigere enn de tre vi kjenner så godt. Hans historie fortjener å stå i sentrum.

Å finne den balansegangen mellom et sosialt drama og en kriminalfortelling må være svært vanskelig. I det øyeblikket den ene delen tar fokus, så mister den andre delen sin nerve. Jussi Adler Olsen klarer dette. Ved å veve Marco så dypt inn i kriminalsakens kjerne, samtidig som han kjører inn en heseblesende jakt på gutten, så opprettholdes spenningen i begge deler av fortellingen. Godt gjort.

Som dere ser så er jeg begeistret for vrien som Adler Olsen har gjort denne gangen. For de av dere som har fulgt etterforskerne tett i de foregående fire bøkene så vil dere merke en litt mer avmålt og rolig penn fra forfatteren denne gangen. Litt mer alvor. Dette gir Marco sin historie mer verdighet og plass. Men, fortvil ikke … Det elleville, humoristiske og sprudlende er like om hjørnet. Assads utrolige evne til å finne fyndord om kameler, og hans stadige roting i erketypiske metaforer og sammenligninger har tydeligvis ingen ende. Jeg ler og godter meg, og jeg storkoser meg over Carls fortvilelse rundt teamets egenrådige eskapader. På toppen av det hele så får teamet et nytt håpløst medlem å hanskes med.

Marco-effekten er spennende og underholdende. En pageturner! Nytt denne gangen er altså det sosiale samfunnsperspektivet gjennom Marcos øyne. Jeg likte det utrolig godt. Jussi Adler Olsen har tatt et skritt i riktig retning med den femte boken. Vi er nå halvveis i serien, og jeg kan knapt vente på neste bok. Marco-effekten var en opptur av de helt sjeldne, og så langt sommerens klart beste leseopplevelse. Så får vi smøre oss med tålmodighet, og kanskje glede oss til filmatiseringen av «Kvinnen i buret» som kommer på senhøsten.

Min omtale av Kvinnen i buret

Min omtale av Fasandreperne

Min omtale av Flaskepost fra P

Min omtale av Journal 64