En ny frisk krimstemme

«På direkten» er Anne Cecilie Remens debutroman. En tradisjonsrik krim på mange måter, men samtidig helt annerledes enn det meste jeg har lest de siste årene. Fraværet av slitne og fordrukne etterforskere er en befrielse, og karakteroppbyggingen er noe av det beste jeg har sett. Politietterforsker Christina Fiori Mørch er et hyggelig bekjentskap som til og med har sin egen facebookprofil. Selvsagt har hun det… For så levende klarer Remen faktisk å gjøre henne i denne romanen.

De av dere som leser bloggen min hyppig vet at jeg elsker krim, og da gjerne den litt røffe og karikerte sorten. De siste månedene har jeg imidlertid åpnet øynene for andre krimhelter som ikke er fullt så rappkjeftede og slitne som Harry H og Varg Veum. Anne Cecilie Remen gir oss noe helt annet i «På direkten». Vi møter faktisk en ærlig, pågående, ekte og menneskelig etterforsker i Christina Fiori Mørch. I tillegg er hun KVINNE. Det finnes mange av dem, men svært få av dem har et anslag av femininitet ved seg. Kvinnelige krimhelter har som oftest et maskulint uttrykk. De er gjerne kickboksende røffe motorsykkelkjørere med en fortid som skarpskyttere og idrettsutøvere. Tomboys … Deres eneste svakhet er deres femininitet. Christina derimot er vakker, forførende, sårbar, intelligent, oppofrende og sensuell. Hun har (som kvinner flest) evnen til å bruke to hjernehalvdeler samtidig, og hun framstår som en ekte kvinne på godt og vondt. Hennes svakhet er ikke hennes femininitet, det er hennes menneskelighet. Hangen til å tenke, gjøre og handle som et menneske.

«På direkten» skiller seg også fra annen krim ved at den har svært hyppige sceneskift. En vanlig krim på ca. 300-400 sider har gjerne 60-80 scener. «På direkten» har trolig det tredobbelte av dette. En må være konsentrert når en leser, og henge med på alle detaljene som blir presentert. Dette er med på å øke tempoet og drivet i fortellingen, men samtidig så er det såpass hyppige sceneskift at jeg til tider slet med å komme skikkelig inn i historien. Scenene var ofte over før jeg rakk å engasjere meg i dem. I starten var dette noe slitsomt, men etter at jeg kom inn i stimen så gjorde dette trekket leseopplevelsen til noe helt annet. Det må ha vært en krevende øvelse for en forfatter å skrive så fortettet samtidig som hun bevarer spenningen i alle subplott.

Handlingen er hentet rett ut fra toppen av medie-Norge. Norges mest kjente nyhetsanker og TV-fjes blir drept under en direktesending, og etterforskningen viser hvor skitten denne bransjen kan være. Her er det maktkamp, sjalusi, golddiggers, store penger, svindel, korrupsjon og spill for kulissene. Alt for å være først ute med det siste. Øystein Sundes «Smi mens liket er varmt» får en ny bærebjelke å støtte seg på i denne romanen. Så kan en jo spørre seg hvor troverdig dette er … Anne Cecilie Remen er selv journalist og en kjent nyhetsreporter for NRK. På «Krinken» mente de hun hadde vært i snilleste laget da hun skrev om miljøet på toppene …

Det jeg likte best ved denne kriminalromanen var Remens evne til å bygge opp troverdige karakterer. Hver eneste person står fram med et liv, en historie og med styrker og svakheter. De er ekte, og det finnes ingen krimklisjeer så langt øyet kan se når det kommer til karakterbygging. Det krever stor plass og en stødig hånd for en forfatter å legge såpass mye inn i hver karakter. For leseren kan det virke uvant å komme så nært innpå hver eneste person, men samtidig så gjorde det noe med meg når jeg hadde trålt meg gjennom de første 200 sidene. Jeg levde meg mye mer inn i dramaet som begynte å utspille seg. Når Remen økte spenningen og dramaturgien så kjente jeg nesten på en fysisk angst for karakterene som ble utsatt for de ulike påkjenningene. Jeg følte faktisk at jeg kjente dem. De var mennesker av kjøtt og blod. Det var slik sett noe «Karin Fossumsk» over måten karakterene kom fram på. En nærhet som dessverre alt for ofte blir gjort til svarteper når dagens krimforfattere skriver.

Jeg nevnte dramaturgien … Anne Cecilie Remen har brukt mye tid og krefter på å skape ekstremt spennende scener. Disse avsluttes klassisk med cliffhangere. Forfattere som for eksempel Camilla Läckberg er ekstremt dyktige på dette. Remen har litt å lære … Selve cliffhangerne funker knallbra, men oppfølgingen og løsningen kommer ofte alt for kjapt. Leseren står også igjen med noen spørsmål og løse tråder her og der etter disse momentene.

Selve historien er god. Den er godt fortalt, og den framstår som levende, ekte og troverdig. Det alene er et kunststykke av en debutant. I tillegg så har forfatteren skapt sin egen stil, sin egen stemme, og sine egne karakterer som alle skiller seg fra «oppskriften». Alt dette gjør «På direkten» til en god leseopplevelse, og jeg gleder meg til oppfølgerne som jeg håper kommer.

Jeg har bedt om å få bli venn med Christina Fiori Mørch på Facebook …. Har du?