Stikkord

, , , , , ,

Mannen-som-ikke-villeGjør dere klar for skolebenken folkens. I dag skal norsklærer Tangen gi dere et lynkurs i litterær naivisme, og utgangspunktet for denne lille seansen er en roman som først ser dagens lys i august. Et skoleeksempel på sjangeren som norsk litteratur knapt har sett siden Erlend Loe briljerte på nittitallet. Vi tar et dypdykk i Vidar H. Andersens «Mannen som ikke ville».

Romanen kommer ut på Nova Forlag i august, samme forlag som i vår publiserte Andersens debutroman «Mysteriet«. Forskjellen denne gang er at denne romanen (i tillegg til å romme bare en femtedel i omfang) kun blir gitt ut som E-bok. Et valg som forlaget og forfatteren er enige om, og som kanskje en del stusser litt på, sett på bakgrunn av suksessen som «Mysteriet» har i innbundet form. Den diskusjonen lar jeg ligge her.

«Mannen som ikke ville» er historien om han som vi alle kjenner, men aldri blir kjent med. Han vi ser hver dag, men som vi aldri legger merke til. Han som gjemmer seg i mengden, og bare flyter med på lasset. Kjell er en av disse. 54 år, singel, og jobber ved samlebåndet på en sjokoladefabrikk. Alltid punktlig. Ryddig, strukturert og totalt uten ambisjoner. Tilsynelatende grå, kjedelig og pregløs. Men … Er det egentlig sånn det er?

I denne historien blir vi kjent med Kjell gjennom en i utgangspunktet helt ordinær arbeidsdag på sjokoladefabrikken, og gjennom hans tankeflukter tilbake i tid til diverse episoder i livet som har satt sine spor.

Med disse ordene har jeg allerede satt tankeprosesser i gang inne i hodet ditt. Du har begynt å lure på hva det er som skjer med kjedelige Kjell denne dagen som er så opprivende at det er verdt å skrive en roman om? Svaret får du ikke uten at du fullfører dette innlegget (eller leser boka), og da kun i form av økt sjangerkunnskap. Med andre ord ingen spoilere her…

Vidar H. Andersen har en særegen litterær stemme. Det viste han helt tydelig med sin debutroman «Mysteriet», og han manifesterer dette uttrykket i «Mannen som ikke ville». Uttrykket er det som i litterære kretser gjerne går under benevnelsen «Naivistisk minimalisme». Det er godt mulig forfatteren er sterkt uenig i at jeg setter ham i  en bås, men jeg tar meg friheten åkke som.

Skal vi forstå hva dette uttrykket innebærer så må vi se litt nærmere på de to begrepene «Naiv» og «Minimalisme». Naiv blir definert som noe naturlig, umiddelbart, barnslig, enfoldig og litt troskyldig. Naivisme handler altså om det umiddelbare, enkle og troskyldige. Blander du dette med minimalisme, som betyr å begrense alt, og kun ta med det nakne, uvaskede og enkle i språket, så står du egentlig med fasiten i hendene.

«Mannen som ikke ville» er et prakteksempel på slik litteratur. Det er på høy tid … I norsk litteraturhistorie finner vi nemlig svært få store navn som sitter på denne grenen. Erlend Loe er vel den største av dem, men vi har også novellister som Kjell Askildsen og Øystein Lønn. Internasjonalt blir dette likevel beregnet som en «nordisk» sjanger. Mye grunnet navn som Arto Paasalinna og Jonas Jonasson. Sjangerens popularitet kan nok knyttes til utstrakt bruk av humor. Den troskyldige og enfoldiges tanker og handlinger har en egen evne til å bli humoristiske, men (og det er faktisk et men) dette er ikke et krav til sjangeren. Det ikke være morsomt. De som leser Jonas Jonassons «Hundreåringen som klatret ut av vinduet og forsvant» tror kanskje at de elsker naivistisk minimalisme fordi den var så morsom. Disse leserne vil nok ofte (som meg) bli kraftig skuffet når de finner ut at stilen ikke krever at det skal være så morsomt. Jeg gjespet meg for eksempel gjennom Paasilinnas «Adam og Eva«, men boken blir hyllet omtrent alle andre steder enn hos meg 😉

Vidar H Andersen følger oppskriften til de store mesterne i sin siste historie. En enkel, hverdagslig og litt enfoldig mann. Han møter enkle, hverdagslige og enfoldige utfordringer i dagliglivet. Vi får vite hva han tenker, sier og gjør, mens følelser kun blir nedbrutt til «han ble sint» eller «han ble lei seg» osv. Ingen utbroderende miljøbeskrivelser, svulstige metaforer, underfundige symboler eller driftige nyord. Her sies bare det som er nødvendig for den historien han vil fortelle, og ingenting mer. Det samme gjelder språket. Det er enkelt og naivt. Ingen fremmedord eller gåtefulle benevninger. Ingen fagsjargong. Dette er ikke Dan Brown. Du trenger ikke være kunsthistoriker for å forstå denne romanen. Selv Kjell Hansen ville forstått denne romanen.

Finnes det noe under historien i «Mannen som ikke ville»? Er det flere lag her, eller er dette bare en enkel livsskildring gjennom en vanlig manns tanker på en helt ordinær dag i livet? Joda … Det er noe her. Det er den evige undringen. Den finnes i mange naivistiske fortellingen. Undringen om hvorfor folk blir som de blir. Hva det er som får dem til å gjøre de tingene de gjør. Slik er det også her. Andersen skriver det selv i innledningen til boka:

«Noen sier at de som har beina godt plantet på jorda, ikke kommer av flekken. Da kan man jo også tenke at for å komme seg dit de plantet dem så godt, må de ha opplevd noe før de bestemte seg for å plante beina akkurat der»

Her ligger essensen i denne romanen. Det er en helt ordinær dag i Kjell Hansens liv, og det skjer ingen store omveltninger, men det som skjer vil forandre ham for alltid. Han tar omsider et valg som vil endre kursen. For er det slik at de som alltid unngår konflikter… De som er pliktoppfyllende og ryddige mønstermennesker er de mest ansvarlige? Kan ikke de være de mest uansvarlige av dem alle? Jeg mener det…

Jeg mener «Mannen som ikke ville» nesten er en oppvekstroman (i så fall verdens tynneste), og at det viser oss en mann som først 54 år gammel tør å ta skrittet fullt ut og bli voksen.

Mange vil sikkert spørre om jeg likte boken. Vel, jeg er ingen stor tilhenger av stilarten. Jeg likte «Mysteriet» svært godt ettersom det var et uventet og spennende brudd med en innarbeidet sjangeroppskrift. «Mannen som ikke ville» er en rendyrket naivistisk roman, og da blir jeg automatisk mer lunken. Det er en smakssak. Men, jeg har ingen problemer med å se at dette oser av kvalitet innen sin sjanger. Såpass fagmann er jeg. Å være norsklærer er ikke et yrke det er en kronisk tilstand. Jeg kjenner igjen et Picassobilde når jeg ser det, men ikke ti ville hester ville fått meg til å like det … Slik er det nok også med meg og denne sjangeren, selv om Hundreåringen var et hederlig unntak. Men, det var rett og slett fordi den var morsom, ikke fordi den var naivistisk.