Mannen som ikke ville – En studie i naivisme

Mannen-som-ikke-villeGjør dere klar for skolebenken folkens. I dag skal norsklærer Tangen gi dere et lynkurs i litterær naivisme, og utgangspunktet for denne lille seansen er en roman som først ser dagens lys i august. Et skoleeksempel på sjangeren som norsk litteratur knapt har sett siden Erlend Loe briljerte på nittitallet. Vi tar et dypdykk i Vidar H. Andersens «Mannen som ikke ville».

Romanen kommer ut på Nova Forlag i august, samme forlag som i vår publiserte Andersens debutroman «Mysteriet«. Forskjellen denne gang er at denne romanen (i tillegg til å romme bare en femtedel i omfang) kun blir gitt ut som E-bok. Et valg som forlaget og forfatteren er enige om, og som kanskje en del stusser litt på, sett på bakgrunn av suksessen som «Mysteriet» har i innbundet form. Den diskusjonen lar jeg ligge her.

«Mannen som ikke ville» er historien om han som vi alle kjenner, men aldri blir kjent med. Han vi ser hver dag, men som vi aldri legger merke til. Han som gjemmer seg i mengden, og bare flyter med på lasset. Kjell er en av disse. 54 år, singel, og jobber ved samlebåndet på en sjokoladefabrikk. Alltid punktlig. Ryddig, strukturert og totalt uten ambisjoner. Tilsynelatende grå, kjedelig og pregløs. Men … Er det egentlig sånn det er?

I denne historien blir vi kjent med Kjell gjennom en i utgangspunktet helt ordinær arbeidsdag på sjokoladefabrikken, og gjennom hans tankeflukter tilbake i tid til diverse episoder i livet som har satt sine spor.

Med disse ordene har jeg allerede satt tankeprosesser i gang inne i hodet ditt. Du har begynt å lure på hva det er som skjer med kjedelige Kjell denne dagen som er så opprivende at det er verdt å skrive en roman om? Svaret får du ikke uten at du fullfører dette innlegget (eller leser boka), og da kun i form av økt sjangerkunnskap. Med andre ord ingen spoilere her…

Vidar H. Andersen har en særegen litterær stemme. Det viste han helt tydelig med sin debutroman «Mysteriet», og han manifesterer dette uttrykket i «Mannen som ikke ville». Uttrykket er det som i litterære kretser gjerne går under benevnelsen «Naivistisk minimalisme». Det er godt mulig forfatteren er sterkt uenig i at jeg setter ham i  en bås, men jeg tar meg friheten åkke som.

Skal vi forstå hva dette uttrykket innebærer så må vi se litt nærmere på de to begrepene «Naiv» og «Minimalisme». Naiv blir definert som noe naturlig, umiddelbart, barnslig, enfoldig og litt troskyldig. Naivisme handler altså om det umiddelbare, enkle og troskyldige. Blander du dette med minimalisme, som betyr å begrense alt, og kun ta med det nakne, uvaskede og enkle i språket, så står du egentlig med fasiten i hendene.

«Mannen som ikke ville» er et prakteksempel på slik litteratur. Det er på høy tid … I norsk litteraturhistorie finner vi nemlig svært få store navn som sitter på denne grenen. Erlend Loe er vel den største av dem, men vi har også novellister som Kjell Askildsen og Øystein Lønn. Internasjonalt blir dette likevel beregnet som en «nordisk» sjanger. Mye grunnet navn som Arto Paasalinna og Jonas Jonasson. Sjangerens popularitet kan nok knyttes til utstrakt bruk av humor. Den troskyldige og enfoldiges tanker og handlinger har en egen evne til å bli humoristiske, men (og det er faktisk et men) dette er ikke et krav til sjangeren. Det ikke være morsomt. De som leser Jonas Jonassons «Hundreåringen som klatret ut av vinduet og forsvant» tror kanskje at de elsker naivistisk minimalisme fordi den var så morsom. Disse leserne vil nok ofte (som meg) bli kraftig skuffet når de finner ut at stilen ikke krever at det skal være så morsomt. Jeg gjespet meg for eksempel gjennom Paasilinnas «Adam og Eva«, men boken blir hyllet omtrent alle andre steder enn hos meg 😉

Vidar H Andersen følger oppskriften til de store mesterne i sin siste historie. En enkel, hverdagslig og litt enfoldig mann. Han møter enkle, hverdagslige og enfoldige utfordringer i dagliglivet. Vi får vite hva han tenker, sier og gjør, mens følelser kun blir nedbrutt til «han ble sint» eller «han ble lei seg» osv. Ingen utbroderende miljøbeskrivelser, svulstige metaforer, underfundige symboler eller driftige nyord. Her sies bare det som er nødvendig for den historien han vil fortelle, og ingenting mer. Det samme gjelder språket. Det er enkelt og naivt. Ingen fremmedord eller gåtefulle benevninger. Ingen fagsjargong. Dette er ikke Dan Brown. Du trenger ikke være kunsthistoriker for å forstå denne romanen. Selv Kjell Hansen ville forstått denne romanen.

Finnes det noe under historien i «Mannen som ikke ville»? Er det flere lag her, eller er dette bare en enkel livsskildring gjennom en vanlig manns tanker på en helt ordinær dag i livet? Joda … Det er noe her. Det er den evige undringen. Den finnes i mange naivistiske fortellingen. Undringen om hvorfor folk blir som de blir. Hva det er som får dem til å gjøre de tingene de gjør. Slik er det også her. Andersen skriver det selv i innledningen til boka:

«Noen sier at de som har beina godt plantet på jorda, ikke kommer av flekken. Da kan man jo også tenke at for å komme seg dit de plantet dem så godt, må de ha opplevd noe før de bestemte seg for å plante beina akkurat der»

Her ligger essensen i denne romanen. Det er en helt ordinær dag i Kjell Hansens liv, og det skjer ingen store omveltninger, men det som skjer vil forandre ham for alltid. Han tar omsider et valg som vil endre kursen. For er det slik at de som alltid unngår konflikter… De som er pliktoppfyllende og ryddige mønstermennesker er de mest ansvarlige? Kan ikke de være de mest uansvarlige av dem alle? Jeg mener det…

Jeg mener «Mannen som ikke ville» nesten er en oppvekstroman (i så fall verdens tynneste), og at det viser oss en mann som først 54 år gammel tør å ta skrittet fullt ut og bli voksen.

Mange vil sikkert spørre om jeg likte boken. Vel, jeg er ingen stor tilhenger av stilarten. Jeg likte «Mysteriet» svært godt ettersom det var et uventet og spennende brudd med en innarbeidet sjangeroppskrift. «Mannen som ikke ville» er en rendyrket naivistisk roman, og da blir jeg automatisk mer lunken. Det er en smakssak. Men, jeg har ingen problemer med å se at dette oser av kvalitet innen sin sjanger. Såpass fagmann er jeg. Å være norsklærer er ikke et yrke det er en kronisk tilstand. Jeg kjenner igjen et Picassobilde når jeg ser det, men ikke ti ville hester ville fått meg til å like det … Slik er det nok også med meg og denne sjangeren, selv om Hundreåringen var et hederlig unntak. Men, det var rett og slett fordi den var morsom, ikke fordi den var naivistisk.

6 comments

Add Yours
  1. Bokelskerinnen

    Du skriver «Vidar H. Andersen har en særegen litterær stemme», og viser til din forrige anmeldelse hvor du skriver at alt som handler om det litterære er fjernet fra teksten. Hva er det som gjør ham til en særegen litterær stemme? Jeg har ikke lest bøkene, men jeg blir nysgjerrig på hva du mener er særegent og genialt – det er sterke ord å bruke. Spesielt når du sammenlikner ham med Erlend Loe og Kjell Askildsen.

    Lik

    • bokbloggeir

      Hei
      Vidar H Andersen har en naivistisk skrivemåte som skiller seg fra den store mengden. Derfor sammenligningen til Loe og Askildsen. Å skrive naivistisk er en utfordrende øvelse som de fleste ikke fikser. Ut fra alt jeg kan og har lært om denne skrivestilen så synes jeg Andersen er svært dyktig, men samtidig så er ikke denne skrivemåten noe som appellerer meg i særlig stor grad.

      Når jeg snakker i litt store ord så er det først og fremst med tanke på «Mysteriet», der jeg mener Andersen gjør noe nytt og spennende. Han fillerister krimsjangeren med sin skrivemåte. Det er en merkverdig leseropplevelse å lese den boken. Boken satte seg liksom fast i meg, selv om jeg inni meg SKREK etter beskrivelser, følelser, miljø og et mer fargerikt språk.

      Det er der jeg mener Andersen er friskt pust i dagens forfatterskare. Han gjør noe annet, utfordrer satte grenser, og tør å være annerledes. Vel vitende at dette vil gi ham både totalslakt såvel som hyllest.

      Når det er sagt så er «Mannen som ikke ville» en ganske ordinær naivistisk fortelling, men jeg bruker litt plass på å beskrive sjangerens særtrekk ettersom man MÅ være tilhenger av denne skrivemåten for å finne glede i slike bøker.

      Det er alltid vanskelig å omtale bøker som en kan se er av god kvalitet, men som ikke treffer ens egen boksmak. Anmelderens smak bør jo ikke være det som avgjør en omtale.

      Lik

      • Bokelskerinnen

        Jeg klarer fortsatt ikke å se sammenlikningen du kommer med, spesielt ikke siden du nevner Askildsen som jeg aldri har hørt blitt omtalt som en naivistisk forfatter tidligere. Han er kjent for å skrive svært minimalistisk, og er regnet som en modernist, men også en eksistensialist. De som skriver naivistisk og begynte med det på 90-tallet, blant annet Loe som du nevner, sies å være noe inspirert av ham, men Askildsen regnes ikke som en naivistisk forfatter etter det jeg har forstått.

        Lik

  2. Roar Sørensen

    Synes du er ganske naivistisk selv her, jeg, Geir. Mysteriet har fått slakt i VG. En av Norges mest anerkjente anmeldere mener at forfatteren totalt mangler et språk. Du hyller boka som en genistrek.

    Jeg har også lest Mannen som ikke ville. Etter min mening mangler den ikke bare et språk, men den mangler en hensikt, den mangler en slutt, den mangler egentlig alt. Jeg vil ikke engang kalle det en roman.

    Poenget mitt: Ved å hylle og geniforklare ordinære bøker på denne måten, gjør du bare forfatteren en bjørnetjeneste. For du oppnår bare at han kommer til å fortsette i samme lei, med samme tragiske resultat. Ønsker du det?

    Nå tror sikkert noen at jeg vil denne forfatteren noe vondt. Nei, jeg er faktisk en av dem som unner ham alt mulig godt. Jeg unner ham suksess og jeg unner ham å skrive gode bøker.

    Men jeg liker ikke lureri, og dette smaker av lureri. Du lurer forfatteren, du lurer leserne og du lurer deg selv. Andre i «kretsen» hans gjør det samme. Dermed blir det til sjuende og sist forfatteren som får svi, og det liker jeg ikke. Jeg vil ikke at han skal bli revet ned igjen, og det fordrer langt større kritisk sans fra en ellers dyktig anmelder som du er.

    Lik

  3. olej

    Hei! Jeg syns at språket er så enkelt og primitivt og da tenker jeg ikke på fagutrykk etc. Setningene er korte og man vet egentlig helel tiden hva som vil komme i handling, men det tar tid å komme dit. Merker også at mange setninger starter med og. Ville heller brukt mer komma og dermed fått mer flyt…. Skriver dette på bakgrunn av leseprøven som ligger ute på Novaforlag.no. Har ikke lest denne E-boken. Har lest Mysteriet og leseprøven minna meg mye om den. Står helt klart over denne E-boken, bruker ikke tiden min på den.

    Lik

  4. Tre år med kjeft og skamros | Bokbloggeir

    […] 9. Vidar H. Andersen – Mannen som ikke ville Gjør dere klar for skolebenken folkens. I dag skal norsklærer Tangen gi dere et lynkurs i litterær naivisme, og utgangspunktet for denne lille seansen er en roman som først ser dagens lys i august. Et skoleeksempel på sjangeren som norsk litteratur knapt har sett siden Erlend Loe briljerte på nittitallet. Vi tar et dypdykk i Vidar H. Andersens «Mannen som ikke ville». Les resten av anmeldelsen her […]

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s