Inferno – Tilbake til røttene!

I «Inferno» har Dan Brown funnet tilbake til røttene. Oppskriften som gav ham verdensberømmelse med «Da Vinci koden». Jeg og mange med meg fryktet at vi hadde mistet noe for godt da vi leste «Det tapte symbol», men slik var det heldigvis ikke. I Inferno finner du alt du forventer… Mysterier, kunsthistorie, arkitektur, religion, litteratur, symbolske gåter og TEMPO!

De mørkeste stedene i Helvete

er reservert for de

som forholder seg nøytrale

i tider med moralsk krise

Jaha … Hvorfor har Tangen skrevet «TEMPO» med versaler, tenker du kanskje? Vel, svaret er enkelt. For meg er det sikreste tegnet på en Dan Brown-roman et halsbrekkende tempo. Ting skjer fort, og hovedpersonene blir jaktet på fra første til siste side mens en tidsinnstilt klokke tikker og går mot den kommende katastrofen. Hver gang du tror Langdon er i sikkerhet så er han ett skritt nærmere avgrunnen, og jegerne puster ham i nakken bak neste sving.

Det var en sann befrielse å oppdage at dette kjennetegnet var på plass igjen. Ikke for det … «Det tapte symbol» var endelig spennende nok, men den var en nedtur etter «Da Vinci Koden» og fantastiske «Engler & Demoner» (Som faktisk ble gitt ut FØR Da Vinci Koden)

Tilbake til «Inferno». Boken har blitt hauset opp i alle medier, og etter alle kunstens regler, før utgivelsen i mai. Oversettere ble innesperret i månedsvis, og med jevne mellomrom ble det sluppet kryptiske meldinger på YouTube fra forfatteren. Slik selger dere bøker folkens! Faren er at forventningene selvsagt blir skyhøye til det ferdige produktet når det først kommer. På samme måte som med Nesbøs «Politi» så har det jo også blitt merkbart mer stille rundt «Inferno» etter utgivelsen enn det var før.

Hva får du dersom du leser denne godbiten? Jo, som sagt så får du alt det du forventer av en GOD Dan Brown-roman. Handlingen er lagt til tre av Europas mest spennende steder innen kunst, religion, historie og arkitektur. Firenze, Venezia og Istanbul (Tidligere Konstantinopel). Settingen er så altoppslukende at det tar pusten fra leseren. Her sendes vi fra det ene historiske monumentet til det neste i ekspressfart. Det er en vanvittig mengde kulturhistorisk informasjon som blir presentert for oss lesere i denne boken, og det blir gjort på en så malerisk og kunstnerisk måte at jeg mister pusten. Bildene svever forbi som på et lerret foran øynene mine. Du skal pinadø være litt av en skribent for å klare å skildre så godt.

Midt oppi alt dette vakre og imponerende stykke europeisk kulturhistorie finner vi Robert Langdon på jakt etter kilden til det som skal vise seg å være en kommende pest. Med Dantes «Inferno» fra «Den Guddommelige komedie» som inspirasjon har en ytterliggående genforsker skapt et virus som kan utrydde store deler av verdens befolkning. Dette gjør han for å redde den fra overbefolkning og en uunngåelig katastrofe. På veien må Robert Langdon kjempe mot alt og alle. Hvem som er venn eller fiende vites ikke, og han må stole på sine egne instinkter i jakten.

Det som gjør «Inferno» ekstra spesiell for oss litteraturelskere er den inngående kunnskapen vi får om Dante og hans triologi om ferden gjennom helvete, skjærsilden og til himmelen. Det er så interessant å lese om dette verket at det frister å sette i gang med å lese det selv. En kollega av meg som jeg møtte for et par uker siden har faktisk gjort akkurat dette etter å ha lest Dan Brown sin siste bok.

Et annet moment som hever kvaliteten på denne boken i forhold til den forrige er de store spørsmålene den stiller oss ovenfor. Hva skal vi gjøre med befolkningsveksten? Det mest skremmende med hele boken er faktisk faktaene rundt hvor mye verdens befolkning øker med hver eneste dag. All fornuft tilsier jo at dette snart kollapser, og Dan Brown setter oss som lesere i et snedig dilemma der vi langt på vei er villige til å forstå tankegangen bak å utrydde 2/3 av verdens befolkning for å kunne redde mennesket som art.

Den endelige løsningen på bokas mysterium vil jeg ikke avsløre her, men jeg kan si såpass som at den er svært snedig, og noe helt annet enn du tror. Du kan glede deg til den 🙂

Det er vel ganske innlysende allerede at jeg likte denne boka. Jeg kunne forsåvidt tatt fra hele registeret av superlativer her og slått dere i hodet med dem, men det skal jeg ikke gjøre. Jeg elsket»Inferno» fra start til mål, men har ett stort problem som irriterer meg grenseløst. «Konsortiet». Selv om Brown hevder at denne organisasjonen finnes, og at den holder på med de tingene som blir beskrevet i boka, ja så kjøper jeg det ikke. Det gikk greit helt fram til Langdon blir fanget av dem. DA oppstår det en forklaringsrekke som jeg ville sagt var syltynn selv i en Donaldpocket. Min løsning var å banne så høylytt at katten reiste bust, vise langfingeren til boksidene og deretter ta meg en lengre gåtur i nabolaget. En halv time og fire sigaretter senere hadde jeg omsider fordøyet at også Brown kan feile, og fortsatte lesningen med at jeg aksepterte Donald-løsningen. Da gikk det strålende!

Inferno har tempoet til Da Vinci koden, skrekken til Engler & Demoner og overraskelsene til Det tapte symbol. En god blanding av det beste fra de tre foregående bøkene om Robert Langdon. Nå er det på høy tid med ny filmatisering før Tom Hanks blir for gammel 😉

Jeg sier bare Bravo Bravissimo! –  og Ciao, enn så lenge!