Endelig tid til min Maestro

BokbålÅ skrive er avkobling. Det er ro og fred. Stille i huset. Kun infernalsk tastaturklapring fra min kone bryter stillheten, i tillegg til kattens rastløse potefar over parkettet fra tid til annen. I går senket sommerferien seg over vårt lærerhjem, og i samme øyeblikk kom datamaskinene frem. Sommerferie er skrivetid for oss. Tid til å gjøre det vi egentlig aller mest har lyst til.

Vi er like jeg og madammen. Bortsett fra at hun skriver som Jon Skolmen i hans klassiske skrivemaskinsonate, mens jeg både ser og høres ut som en 62 år gammel offentlig ansatt bibliotekar som nylig har fått dataopplæring to uker før hun går av med pensjon. En finger på tastaturet fører deg også til målet, bare en smule senere. Vi trenger begge stillheten for å kunne konsentrere oss når vi skal være kreative. Med stillhet menes ikke bare forstyrrende lyder, men like mye forstyrrende elementer, tanker og gjøremål. Det å vite at noe ikke står på vent. At noe må gjøres. At vi kan skrive i timesvis uten ord eller distraksjoner.

-Jeeezez dere er så kjedelige, bruker min 15 åring å si når han ser oss slik. Gutten har vokst opp i et litterært hjem, men eier ikke et fnugg av fasinasjon for vår skriveglede. Derfor er han også behørig bortplassert disse dagene… (Neida, så slemme er vi faktisk ikke, men det fjerner jo litt av uroen at vi slipper å høre  Eminem på full guffe i 2.etasje)

Jeg har passert 2/3 av mitt råmanus. Over 50 av i alt 80 scener er skrevet. Tar jeg en scene for dagen så er jeg ferdig med råmanuset før vi drar til Mallorca i juli.

Her er en smakebit fra noe av det jeg har skrevet i dag. Enjoy!

Rommet var hvitt. Hvite vegger, hvitt tak, hvite sengklær, hvit hud. Anne så for en gangs skyld ut som engel. Det lyse håret bølget seg fint nedover kinnene og skuldrene hennes. Blek og livløs. Alle små rynker og furer i ansiktet var som visket bort. Det var som å se på en vakker liten dukke. En dukke som plutselig kunne finne på å sperre øyenvippene opp og utbryte et mekanisk «Mamma!». Anne gjorde ikke det. Hun hadde fred nå. Det fantes ingen knapp på ryggen hennes som kunne få henne til å våkne til liv på et øyeblikk. Batteriene var utladet.

Silja så på sin søster med andre øyne. For første gang på svært mange år så hun den forsvarsløse lille jentungen. Hun som alltid hadde vært den glade og sprudlende. Hun som alltid hadde en vits eller en gøyal historie på lur. Hun som alltid lurte på hvordan ting egentlig hang sammen. Nysgjerrig på livet uten tanke på at verden også bød på farer og ondskap. Da hun var liten var hun så skjør for alt. Det skulle ingenting til for å skuffe henne, såre henne eller gjøre henne vondt. Anne tenkte alltid godt om andre, og forsto aldri at noen kunne lure henne eller ville henne vondt. Derfor hadde hun heller aldri et skjold som kunne beskytte henne mot slike uunngåelige skuffelser.

Da foreldrene døde traff livet Anne med full kraft. Som en bil som i høy fart splintrer skinn, bein og kjøtt til en knust og blodig, livløs masse. Dette skjedde foran øynene på Silja uten at hun oppdaget det. Det var som å koke en frosk. Varmen ble skrudd på gradvis, og frosken lot seg koke. Hadde noen kastet frosken i det kokende vannet ville den ha hoppet ut av kjelen uten å bli brent. Anne hadde gradvis glidd ut av hendene på Silja. Litt etter litt. Små bagatellmessige problemer. Så litt større, men selvsagt forståelige problemer. Etter hvert store og farlige problemer som fikk varsellysene til å blinke. Silja reagerte ikke kjapt nok. Hun så sprøytestikkene før hun ble klar over forfallet og forsto at søsteren hadde bukket under. Siden den dagen skammen banket på døren, og det ikke fantes flere unnskyldninger og bortforklaringer, hadde Silja brukt mesteparten av kreftene sine på å forsvare seg selv. Ikke søsteren. Fortvilelsen, sorgen og maktesløsheten hadde hun gjemt bort i en krok av hjernen som var låst med kjetting og doble hengelåser. Ingen skulle få se det rommet.

Først nå, i alt dette hvite og uskyldsrene kom det til overflaten. Hun lot det skje. Tårene rant mens hun hvisket søsterens navn igjen og igjen. Som politi var hun smertelig klar over at noe slikt som dette kunne skje, men at det skjedde var uventet vanskelig å takle. Silja innså at dette var et vendepunkt i livet. Aldri mer kunne hun forholde seg likegyldig til det som skjedde med søsteren. Forsvarsverket var nede, og det var ikke noe poeng i å late som om dette ikke angikk henne lenger.

Ønsker du å lese smakebiter fra hva andre bokbloggere leser på eller gjør om dagen, så kan du kikke innom «Flukten fra Virkeligheten» på denne siden her.

12 comments

Add Yours
    • bokbloggeir

      Hei Frode! Ja, nå skal den ut åkke som! Blir jeg ferdig med råmanuset i sommer så håper jeg på et ferdig redigert manus utsendt til forlagene for vurdering før jul. God sommer til deg og dine også 🙂

      Liker

  1. Støvkorn

    Så flinke dere er.. jeg får mark i bakenden av å sitte foran dataen. Skrive på blokk, ja det går bra, men å føre det inn? Grøss…. ha en fin skrivesommer!

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s