Skremmende gjenferd

Harry Hole – hysteriet er over oss alle. Med Nesbøs siste roman «Politi» på Aschehoug ble det avslørt at Harry H ikke var død. Å lese «Gjenferd» med den vissheten i bakhodet yter ikke romanen full rettferdighet, for akkurat dette punktet i «Gjenferd» – Harrys død, er jo det som fikk leserne til å gispe av skrekk for et par år tilbake.

Men Harry var ikke død … Takk og pris for det, må jeg jo si… Hadde Gjenferd vært siste bok om Harry Hole fra Jo Nesbøs penn ville jeg vært svært kritisk. Det er ikke slik en avslutter en bokserie. Visshet kan vi takle, tragedier godtar vi, men uvisshet (altså åpen slutt) er ikke til å leve med. Jeg visste om slutten når jeg leste Gjenferd. Det var både en befrielse og en forbannelse. Jeg visste at boken ville bli avsluttet med et dramatisk høydepunkt der Harry dør. Det gjorde dessverre boken langt mindre spennende å tråkle seg gjennom. Det var som å se en langdryg film der en vet slutten. Samtidig så var det altså en befrielse å vite at Harrys endelikt ikke stanset der. Det gjorde at jeg orket å bane meg vei gjennom boken, selv om jeg altså visste hvordan den sluttet.

Gjenferd er en deprimerende reise for leseren. Uhyggelig bra skrevet, men det er en reise mot det vi aner er en tragedie av dimensjoner. Gjenferd har et tydelig strøk av naturalisme i seg.  Vi kan kalle det «moderne naturalisme». Et begrep jeg også har brukt om Roar Sørensens bok «Smertens Aveny». Gjenferd treffer enda bedre! Alt er skjebnebestemt. Verken Harry eller noen av de andre karakterene vi møter kan endre skjebnen. De har ikke frie valg. Det finnes egentlig ikke håp. Vi forstår at dette er en langsom marsj mot undergangen. Det er de fattigste menneskene i vårt samfunn som har hovedrollene i boka. De narkomane. Gatas omstreifere. Langerne. Gjenferdene …

All denne fortvilelsen, forråtnelsen, avhengigheten og volden blir beskrevet i detaljer slik bare Nesbø kan. Det er samfunnskritikk, men samtidig med en håpløshet i bunn der de fattige forblir fattige, og de rike alltid vinner til slutt. Midt imot denne håpløsheten kjemper altså Harry for å snu skjebnen. Ikke for seg selv, men for Oleg. Rakels sønn. Nå sprøytenarkoman og tiltalt for et mord på en narkoman kompis. Harry gjør det han kan, må og skal gjøre, men når alt til slutt ser ut til å løse seg så forstår vi at Harry aldri noensinne kan gå på akkord med den han egentlig er. Politimannen Harry Hole. Selv ikke når selve lykken venter på et Bangkok-fly kun noen timer unna.

Han velger å ofre alt han noen gang har drømt om for å møte skjebnen ansikt til ansikt. Et møte som kun kan ha ett utfall. Harrys siste åndedrag. Han vet det. Vi vet det, og likevel leser vi videre … Det uunngåelige må skje. Alt er skjebnebestemt, og det er kun gjenferd igjen å kjempe mot når boka når sitt høydepunkt. En kamp ingen kan vinne. Selv ikke Harry H …

Jeg har valgt å skrive dette såpass kryptisk for at dere som leser denne bokomtalen ikke vet hva det er som egentlig skjer. Som vanlig så overrasker og sjokkerer Nesbø oss. Han makter å gå under vår radar gang på gang, og det er merkverdig for oss krimlesere at vi aldri lærer oss Nesbø-oppskriften.  Språket er fantastisk. Til de av dere der ute som faktisk mener at Nesbø ikke kan skrive …? Ta dere en bolle og stikk den opp der sola ikke skinner. Jo Nesbø er uten sidestykke den mest litterære krimforfatteren jeg har lest. Han trollbinder gjennom sine skildringer. En oppfordring dersom du mener Nesbø ikke kan skrive: Les første kapittel av Marekors, så kan vi snakkes etterpå!

Gjenferd er ikke Nesbøs beste bok om Harry Hole. Til det blir Gustos referende historie for omfattende og langdryg. Vi liker oss best i Harrys selskap, men i Gjenferd brukes det mye plass på subplottene. Gusto som sagt, men også Truls Svendsens plott, Sergejs plott og Tord Schultz plott kunne vært slanket en hel del. Det blir for springende og det senker tempoet i spenningskurven. En skulle kanskje tro at Gusto og Olegs historie ville fenge, men den blir bare seig og langsom. Vi vet hvordan den ender, tror vi 😉

Partiene med Harry derimot er glitrende. Han er helten, og helten bør få mye boltringsrom i en helte-historie. Det blir som å kjøpe et Pondus-blad … Like forbanna og skuffa hver gang. 6 sider med Pondus og 40 sider med traurige biserier. Jeg kjøper jo Pondus for å lese Pondus. Ikke Eon eller Kollektivet! Det samme kan altså sies om Gjenferd. Selv om det er omtrent 50/50, så er det fremdeles for lite Harry. Jo Nesbø gjorde det samme i Rødstrupe også. Etter min mening Nesbøs klart svakeste roman om Harry H. Gjenferd er bedre. Mye bedre! Men, altså … litt for tungsinnet og deprimerende mot slutten. Vi VIL jo at alt alltid skal ende lykkelig, men med Harry H kan jo ikke det skje. Skjebnen har for lengst lagt sin klamme hånd rundt hans nakke.

Så gjenstår det å se om Harry våkner opp fra koma som Politi eller Gjenferd… Jeg er allerede i gang 🙂