En litt annerledes mai …

Velkommen til mitt lille møte med maibøkenes verden....
Velkommen til mitt lille møte med maibøkenes verden….

I januar og februar bet rimfrosten seg fast til skjeggstubbene som våryr flått i kattepels. Så kom selve livet smygende med sønnavinden … Våren! Mars og april i selskap med håp og varme. Hver eneste lille spire la seg klar, pustet dypt inn, blåste opp kinnene, og slapp seg løs i et vedvarende utpust. Mai er ekstasens måned. Utløsningen … Den etterlengtede rislingen i ryggraden som får alt til å springe ut. Jeg sier som Ronja: «Jag måste bara skrika et vårskrik!»

Slik er det blitt hvert eneste år. Mens vinteren omslutter sin kulde rundt meg og gir meg kvelende fornemmelser av Panserhjerte, så står våren alltid på vent rundt svingen. Akkurat der, i det siste sekundet av håp, når jeg utånder  restene av pust fra mitt bryst … Da står den der som en høyreist engel foran meg og utstråler sin varme. Solen. Mitt livs mantra. Energien som hele mitt vesen strekker seg mot. Jeg er Icaros! Solen kan aldri komme nær nok. Jeg brenner mine vinger, og styrter mot jorden, men mitt hjerte fryder seg, for der og da, i en promilles brøkdel av tid er jeg en materie av fullkommen lykke.

Jeg kjenner hvordan solen brenner meg på brystet. En finnbulvinters bleke hud krøker seg i folder, og farges som fresende bacon i sollyset. Med hundenese ville jeg kjent lukten. Solens tilstedeværelse bestemmer over mitt sinn. Den er min Don Corleone. Min Maestro. Dirigenten! Fra St.Peterburgs iskalde sletter kommer det stadige forsøk på å jage varmen bort, men i denne måneden er de som dødsetere. De uler, biter, klorer … Men, det hjelper så lite. Varmen er her for å bli. Jeg fryder meg, og ler dem midt i ansiktet, dødseterne. Ler så høyt at den røykende naboen snur seg i sin nyanskaffede rullestol. Jeg peker mot solen, som om det skulle kunne forklare ham noe. Han rister trist på hodet og knuser sneipen mot murveggen. Etter ham ligger en sky av dødelige gifter. Som Virus sprer sigarettrøyken seg helt bort til mine vidåpne nesebor.

Katten værer det samme der han stryker seg mot de bare leggene mine, og legger ørene bakover. Stirrer olmt med gule øyne over til den andre siden av gårdsplassen. Katten bryr seg katten om røyken, men han hater naboen, så jeg regner med at fresingen er ment som en avskjedshilsen til den KOLS-rammede krøplingen på andre siden. Naboen freser tilbake! Hatet er gjensidig.

Jeg må tenke nytt når det gjelder mitt forhold til naboene. Det gjelder ikke bare den mannevonde dødssyke nikotinslaven, men også de andre. De liker meg ikke. De viser det med sine foraktfulle blikk selv når jeg går fredsommelig rundt i min egen hage. Naken og ren slik Gud sendte meg til verden. Som Adam og Eva uten de skjemmende fikenbladene som historieforfalskere har plantet inn i bibeltegningene. «Divergent tenking» heter det visst. Å tenke nytt. Annerledes enn andre. Likevel så får jeg en mistanke om at det er akkurat den siden ved meg som skaper problemer. Det at jeg ikke tenker og gjør som alle andre…?

For naboene er jeg X. Den ukjente. Han som gjør at ligningen alltid er ufullstendig. Eller i verste fall ikke går opp. Ingen kjenner mitt skjøre Marengshjerte, og jeg klandrer dem ikke. Jeg slipper dem aldri inn til meg. Og om jeg skulle gjøre det, så ville ikke katten gjort det. Jeg er alene, naken, og sprer mine vinger mot solen. Livets energi strømmer gjennom meg, og jeg skriker et vårskrik når solen svir meg. Jeg er Icaros! Faller mot jorden i vårens lykkerus.

1 comment

Add Yours

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s