X-tremt spennende debut!

Det er X-tra gøy å kunne introdusere dere for en ny lokal forfatter her på bokbloggen. Helge Thime-Iversen er riktignok opprinnelig fra Bergen, men han bor i Haugesund! I april debuterte han på Juritzen Forlag med kriminalromanen X. La det være sagt med en gang … (og uten et snev av lokalpatriotisme) Dette var en X-tremt imponerende debut. Utrolig stilig plott som fenget meg fra første side. 

Å skulle debutere i en sjanger der de fleste leserne har et helt kobbel med forventninger til hva som møter dem er X-tra vanskelig. Vi forventer et intrikat plott, en engasjerende protagonist, en troverdig men ikke åpenbar løsning, en bratt og sterk spenningskurve, en uhyggelig stemning og en evne til å nøste opp alle tråder på en troverdig måte. En kan bli svimmel av mindre. Krimleseren er en X-entrisk skrue som aldri gir ved dørene. Alt må klaffe om det skal bli bra nok. Det er med glede jeg kan melde at Helge Thime-Iversen innfrir på første forsøk.

Jeg har sett andre bokbloggere som har hatt blandede følelser for denne kriminalromanen, men jeg mener de er både overfladiske og grunnløse i sin kritikk. Når kritikken som rettes går ut på at en ikke liker krim fordi det er så skummelt så blir jeg litt matt. Det samme kan sies om dem som kritiserer fordi de ikke liker bøker om seriemordere ettersom dette er så usannsynlig. De liker bedre «lukkede rom-mysterier». Igjen blir jeg frustrert (og litt oppgitt) på forfatterens vegne.

Skal du skrive omtale av bøker du har lest så er det etter min mening en forutsetning at du enten lar være å kaste terninger og/eller kritiserer noe dersom det er en bok som er i en sjanger som du i utgangspunktet ikke liker. Velger du likevel å gjøre det så bør du være X-tra nøye med å begrunne svakhetene. Bokomtaler på nett blir nemlig liggende i all evighet i motsetning til en avisanmeldelse, og det er trist for en forfatter som har lagt mye sjel i å skrive…

Hvorfor kan jeg aldri skrive en vanlig bokomtale uten å komme ut på viddene??? Hmmm… Tilbake til X:

X er en typisk kriminalroman. Vi følger en politietterforsker i hans kamp mot klokka for å finne en seriemorder før drapsmannen rekker å drepe enda flere enn han allerede har gjort. Klassisk! På hvert åsted legges det ut nye spor som fungerer som en gåte eller en kode for både etterforskeren og for leseren. På den måten skaper forfatteren både spenning og engasjement. På veien blir alltid etterforskeren personlig involvert i mysteriet på en eller annen måte, og morderen fanges først når etterforskeren har løst den skjulte gåten.

Slik er det. Slik skal det være. Slik har det alltid vært. Å bryte dette mønsteret sees svært ofte på som en dødssynd i krimkretser. Leseren forventer at forfatteren holder seg til oppskriften. Vi krimelskere liker overraskelser, men ikke mot selve oppskriften. Det er en slags hellig gral som ikke bør røres. (Joda, de som tør å bryte blir ofte genierklært, men vi liker det egentlig ikke)

Spenningen ligger med andre ord ikke i hvordan romanen er oppbygd eller hva som skjer underveis. Spenningen ligger i mysteriet. I gåten. I kodene. i løsningen. Det er en gjettelek mellom oss lesere og quizmasteren som altså er forfatteren. Klarer han å lure oss? Hvor lenge holder han oss på pinebenken? Hvem blir drept? Hvem overlever? Hvem er morderen?

X oppfyller alle disse kriteriene til fulle. Historien er spennende og engasjerende fra første stund. Forfatteren drar oss med på en geografisk rundreise i Norges land på jakt etter neste finger. Jeg fryder meg (faktisk) hver gang jeg oppdager hvor trill rundt forfatteren har klart å lure meg og etterforskerne. Jeg blir fintet ut over sidelinja gang på gang, og jeg tok meg selv i å le flere ganger over måten X nok en gang kommer seg under radaren min.

Dessuten trigger gåten og kodene meg noe enormt. Jeg grubler, tenker og funderer. På jobben, i bilen, på fotballkamp, på rusletur i vårregnet … Tenk det. En ny og fersk krimforfatter har altså klart kunsstykket å drive en garvet krimelsker med minst 400 krimromaner på harddisken fullstendig til vannvidd. Det sier noe om kvalitet, folkens. Det sier noe om at forfatteren har lykkes. Jeg blir engasjert og revet med av X. Den river og sliter i meg hvert ledige sekund jeg har. Når så løsningen kommer så tenker jeg bare … : Åh! Selvsagt! Hvordan i Hel%&&%¤ kunne jeg unngå å se den?  Under radaren helt fram til bomben var sluppet med andre ord.

Helge Thime-Iversen skriver svært godt. Han har et beskrivende språk spekket med detaljer og stemninger. På den måten klarer han å skape klare bilder i hodene våre. Både uhyggen, desperasjonen, vemmelsen og spenningen formidles med en kløktig og god penn. Jeg ser noen kritiserer hans ordrikhet. Drit og dra! Det var faktisk noe av det jeg likte aller best. Jeg mener Thime-Iversen klarer den balansegangen på en strålende måte. I min verden senkes ikke spenningen av at han bruker noe tid på å sette oss i stemning eller bruker litt flere ord på en miljøbeskrivelse.

Er X en innertier? Nei, den mangler en viktig ting etter min mening. Tempo. En skulle kanskje ikke tro det ettersom hvert eneste kapittel er kort, synsvinklene skifter fortere enn Elton John skifter briller, og handlingen skifter fra sted til sted med få siders mellomrom. Likevel, altså … Tempoet måles ikke bare i hva som skjer på mikroplanet. Tempo handler også om et makronivå. Der går det til tider tregt. Historien utvikler seg ikke nevneverdig fordi om nye mord og nye spor dukker opp. Protagonisten befinner seg sjelden i voldsom fare. Han blir ikke jaktet på eller dratt mot et bunnløst hav av problemer. I midtpartiet av teksten blir det altså for lite dramatikk. Vi vet at morderen dreper og at etterforskeren prøver å løse gåten, men stort mer er det ikke.

Uansett … På alle andre nivå så presterer Helge Thime-Iversen å levere fra seg en X-tremt spennende debutroman i en X-tremt vanskeligsjanger. Da synes jeg han fortjener litt X-tra applaus… Et 3 X 3 Hurra faktisk!