Skumle Virus i gammel innpakning

mceuen-virus.inddPaul Mc Euen er trolig en av nåtidens mest geniale forskere, og har blitt nevnt som potensiell Nobelprisvinner i sitt fag. Det finnes knapt noen som vet mer om hvilke potensielle biologiske farer  som truer oss enn ham, og derfor heller ingen som kan komponere et mer skremmende plott rundt biologisk krigføring i vårt moderne samfunn. Likevel sitter jeg igjen med en uforløst spenning etter å ha lest hans kritikerroste «Virus».

La det være sagt med en gang. «Virus» er godt skrevet og har et stramt og strukturert plott. Thrilleren har utvilsomt et «pageturner»-preg over seg, og jeg leste de siste 150 sidene i ett strekk. Det er heller ingen tvil om at McEuen kan sitt fag til fingerspissene. Er aldri i tvil om at det han presenterer for leserne er umuligheter med dagens (eller morgendagens) teknologi.

Noe av det som pirret meg var at denne boken ifølge forlaget Bazar og en del anmeldere  skulle være en slags moderne versjon av de klassiske epedimi-thrillerne som kom som perler på en snor etter at «Kina-syndromet» herjet på kinolerretene. Skummelt virus slippes ut på befolkningen. En slags «pest» brer seg, før helten (som er en av få overlevende) redder alt og alle. «Virus» er aldri slik. Du sitter som leser og forventer at noe slikt skal skje. At boken skal følge oppskriften. Men, så tar den en annen og mer uventet retning. 

Paul McEuen tar i stedet for å følge Stephen Kings «The Stand»-oppskrift (som forøvrig er noe av det mest fantastiske jeg har lest) en Dan Brown-vri. Historien blir en skattejakt for å finne nye tråder i en rebus av symboler og gjemsel. Hovedpersonene sendes ut i et heseblesende jag etter løsningen på gåten, samtidig som de fotfølges av bokens antagonist i form av en sosiopatisk kinesisk dame med sans for det sadistiske.

Fungerer dette grepet? Jo, jeg vil påstå det. Vi liker vel alle oppjagede «springforlivetogløsgåtensamtidigforduharfandenihelene»-bøker, gjør vi ikke? Problemet er at vi har sett det før, og det er såpass forutsigbart at du faktisk må VÆRE Dan Brown for å få det til å fungere optimalt. Det er ikke fullt så kult med skattejakt og gåter når leseren løser dem 200 sider før helten. Jeg forsto løsningen med en gang den ble presentert. Da var ikke boken mer enn en tredjedel på vei. De siste 2/3 var en ørkesløs transportetappe for å få bekreftet teorien min. Skal du først holde en hemmelighet skjult for leseren så må du som forfatter legge ut nok villspor til at leseren ikke forstår bildet for tidlig. Der mener jeg Paul McEuen ennå har en vei å gå.

Språket er en annen ting som det burde vært jobbet med her. Dette er en technothriller, og slik sett så tåler vi en del tekniske detaljer og fremmmedartede ord og vendinger. Men bevare meg vel da …??? Det burde jo være mulig å dempe technospråk-onanien bittelittegranne? Bare av og til? Gi oss et lite pusterom? Når historiens niåring tydeligvis overgår min egen intelligens med ca.100 så blir det hele litt for genialt etter min smak. I alle fall når historiens fire genier presterer kunststykket å ikke se den helt åpenbare og banale løsningen.

Vel … Det var litt om hva jeg var litt kritisk til. Når det er sagt så skal vi ikke glemme følgende. Dette er McEuens første thriller. Imponerende debut, for å si det mildt. Dan Brown var ikke en gang i nærheten med «Den digitale festningen» og «Iskaldt bedrag». McEuen kan kunsten å gjøre scener spennende. Han bruker cliffhangere på en svært god måte. Nesten litt Läckberg-aktig akkurat der. (Det er hennes store spesialitet til de av dere som måtte undre). Jeg synes også han klarer å tyne de verste egenskapene et menneske kan inneha til ytterpunktet. Det er skremmende, urovekkende og skummelt til tider her. Jeg føler de mekaniske mikrorobotene med barberbladføtter kravle i min egen mage mens jeg leser. Det er creepy og guffent. Karakterene er nok i overkant stereotype, men vi blir knyttet til dem likevel, og jeg kjenner godt på klaustrofobien og skrekken når de havner i klørne på den kinesiske hunndjevelen.

Alt i alt så er dette så absolutt lesbart, men det er krevende lesing for dem som er ukjent med terrenget i en technothriller. Jeg har sansen for akkurat det, men dette var kanskje en overdose? Uansett så er det en smakssak, og jeg ser andre anmeldere hyller akkurat dette punktet i denne thrilleren. McEuen har skaffet seg en stor tilhengerskare med denne debuten, og jeg er blant dem som håper han fortsetter i samme stil. Jeg er smittet av Virus, og trives med den tilstanden.

2 comments

Add Yours
  1. Marianne

    Jeg syns det er herlig at det endelig er noen som skriver skikkelige og troverdige technothrillere! For teknisk? Give it to me! 🙂 Enig i at persongalleriet i hovedsak er noe stereotypt og at 9-åringen er noe i overkant smart (men de finnes – faktisk, selv om de er få…). Til å være debutboka så syns jeg den kom ut med et PANG 😀

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s