En litt annerledes April …

Velkommen til mitt lille møte med aprilbøkenes verden....
Velkommen til mitt lille møte med aprilbøkenes verden….

Januar, Februar og Mars har kanskje sin forfrosne  ishjertesjarm, men jeg er et løvetannbarn og velger meg April. Ut av karrig jordsmonn strekker jeg armene opp mot himmelen og forbanner mørket og alt hans vesen. I April klamrer jeg meg fast til hver minste lille solstråle, og rir den langsomt til jeg har tappet den tom for dens livgivende proton av energi. I April er det mann mot natur i en siste kamp om tilværelsens eksistens.

Verandadøren står på gløtt. Knirker og jamrer i beklagelse over vinterens stillstand. Katten freser mot dørens klagesang, og døra er Flink Pike og holder klokelig kjeft for en stakket stund. Katten er mannevond, og det er ikke bare jeg som vet det i dette huset. Eksteriøret har forlengst innfunnet seg med sin plass i hierarkiet. Selvtilfredsheten lyser av pelsdotten i det den vagger ut gjennom dørsprekken, mett av dage og dvorsk etter måneders vinterdvale. Mysteriet, slår det meg,  er egentlig hvordan kattedroget kan passere dørstokken uten å få flis i vommen.

Jeg røsker tak i en forvitret solstol som novemberstormen fant det for godt å legge igjen på terassen. Slår den ut og myser mot den forræderske aprilsola. Den som lar deg tro at du kan kaste klamme ullklær og møte verden naken. «Jeg stråler på deg og gir deg varme«, sier den, men alt den gir deg er bronkitt og blærekatarr. Jeg følger kattens målbevisste vagging med øynene. Etter at snømannen vandret heden for en måned siden er det naboens tulipanbed som har pekt seg ut som latrine. Det skal han ha katten, han skiter ikke i eget bed.

Katten er ikke bare mannevond. Han er også i overkant arrogant til katt å være. Enser ikke sigarettrøykskyen som ligger som et teppe ved naboens garasje. Uten det minste anstrøk av bluferdighet driter katten i alt og alle, og aller mest i naboens bed. En rallende hostekule ljomer gjennom nabolaget da de to tilårskommede Guds skapninger får øye på hverandre i syndens øyeblikk.

– Ditt forbanna forpestede jævla KRYP! I stormens stillhet når budskapet synderen tidsnok til at han lurer døden med ett sekund. Smidigheten har tydeligvis ikke forlatt den giktbrudne grakatten, men det er verre stilt med kallen. Foten som var ment å treffe 7 kilo pels forsvinner i løse lufta og etterlater seg et menneske i ubalanse. I et brøkdel av et sekund står tiden stille som et tablå. Naboens forbausede uttrykk i øynene i det øyeblikket han innser at han ikke har stått med vekten på ett ben siden Berlinmuren falt. Kattens selvtilfredse glis over tingenes tilstand. Jeg, som tar et bilde av opptrinnet med mitt indre kamera, og merker bildet i hjernebarken med Eselører for all framtid.

Sekundet senere har tyngdekraft og rotasjonskraft manifistert fysikkens regler en gang for alle. Naboens sigarett er det siste som treffer bakken. Om han ikke klarte å redde lårhalsen i forsøket på hel volley, så var det alltids et trekk eller to igjen av Teddyen uten filter. Jeg tok meg selv i å undre om det var en bevisst handling fra kallens side. Jeg tenkte alltid slik før jeg ble Endelig voksen. Det var ikke så nøye om beina brakk i fallet bare ikke ølflaska gikk i knas. Katten på sin side fullførte likegodt ærendet han var kommet for, før han luntet tilbake til verandadøra. Den åpnet seg ærbødig i vindpustet og bøyet av for husets herre.

Men naboen ble aldri mer spurt …

4 comments

Add Yours

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s