Ny viktig bok fra Commentum

Commentum Forlag i Sandnes er definitivt ikke blant de største i Norge, men titlene det siste året tyder på at de ønsker å gi ut bøker som har underliggende viktige temaer. Nå i disse dager kommer «Vektløs» av slovensk-norske Magni Iren Moan Grlj. En selvbiografi om hennes år som anorektiker, og om veien ut av uføret.

I fjor kom «Tåreflasken«. En bok om det å være jøde på leting etter sin egen identitet. Senere samme år kom den historiske dokumentaren «Triumf og Tragedie«. En kontroversiell og sterk bok om Vidkun Quislings nestkommanderende Gulbrand Lunde. I fjor høst kom min kones skjønnlitterære roman «Stryk meg over håret» som beskriver en voksen kvinnes kamp mot bulimi og traumer fra fortiden. En sterk og ærlig skildring om både sykdom og tilfriskning. Nå i vår kom «Smertens Aveny» av Roar Sørensen. Også den kritikerrost i flere aviser og omtaler. En kriminalroman som tør å utfordre våre holdninger til trafficking, barneprostitusjon og sexhandel i ett av verdens fattigste strøk, Angeles City på Filipinene. Boken var så sterk at Piratforlaget ikke turte å gi den ut til tross for forskudd på royalty. De var redd den ville skape furore med sine ærlige skildringer. Det viste seg å bli en unison hyllest til en modig forfatter og et modig forlag når Commentum tok over manuset og gav det ut i vår.

Nå kommer altså «Vektløs». En nådeløst ærlig selvbiografi om det å leve med anorexia. I dette intervjuet forteller forfatteren om prosessen bak det som altså skulle bli en bok. Et intervju dere bør lese dersom dere ikke har hørt om boka eller forfatteren før. Magni Iren er modig som tør å stå fram så naken som hun gjør, og nok en gang presenterer altså forlaget en bok som er der for å gi oss en sterk leseopplevelse.

Jeg har bestilt meg et eksemplar av boka, og jeg gleder meg til å lese Magnis historie. Det kommer til å gjøre vondt, men det er det verdt. Tusenvis av jenter og gutter, menn og damer der ute sliter med spiseforstyrrelser uten at vi som er rundt dem enser at det er noe galt. Ofte forstår vi det ikke før det er for sent.

Her er bokens vaskeseddel:

Det avmagrede speilbildet mitt hvisket meg i øret at rumpa var virkelig fleskete og lårene var kjempedigre. Faktisk tjukkere enn sist, selv om vekta hadde gått ned. Hvordan var det mulig at jeg bare så feitere ut for hver dag, når jeg visste at jeg veide omtrent det samme som en gjennomsnitts 11-åring? Jeg måtte bli tynnere! Jeg måtte ned ett kilo til, – MINST ett kilo til! Dagboka, kaloritabellen, turløypa og trimkassetten ble mine beste venner, jeg trengte ingen andre. Foreldre og venner skjønte jo uansett ingenting og ville bare gjøre meg tykk! 

Magni Iren Moan Grlj (f. 1966) er oppvokst i Bjugn i Sør-Trøndelag. Etter fem års kamp mot spiseforstyrrelsen anoreksi, flyttet hun i 1988 til Slovenia, hvor hun etter planen skulle bo et år i Bjugns vennskapskommune, Piran. Etter en måned i det fremmede landet, fant hun imidlertid kjærligheten, og ble boende ved den slovenske kysten, med mann, tre barn, hund og katt.