Kryper inn i stormens øye

Ken Hansen har gjort det som mange av oss drømmer om å gjøre. Han har skrevet og gitt ut en roman, og han kan være stolt av resultatet. «Kryp – I stormens stillhet» er til en viss grad spennende, annerledes og engasjerende. Han treffer målgruppen, som jeg bestemt mener må være ungdom, og han evner å skille seg ut både når det gjelder, språk, dramaturgi og plott.

Kryp er gitt ut på Tekstloftet Forlag, og de som kjenner forlagsbransjen i Norge vet da at vi snakker om et bittelite forlag som stort sett selger sine bøker på amazon.com og på lulu.com som POD (Print on Demand), og som e-bøker på iBooks. Til gjengjeld sitter forfatteren igjen med langt mer av pengene.

Boken er tenkt som første bok i en serie på mange der en ternings tilfeldige rulling  avgjør skjebnen til hovedpersonene. I første bok så er det kompisene Max og Jolfo som får livet sitt snudd på hodet, og som sendes ut i en hektisk strøm av hendelser etter at de oppdager et kvinnelik ved elvebredden, og deretter ser morderen komme ut av skogen.

Forfatteren selv vil ikke kategorisere boken som en spenningsroman for ungdom. Han skrev bare en bok han mente ville bli spennende, og som han selv ville likt å lese. Ham om det … Dette er en ungdomsbok! Sjangertrekkene står i en pissetrengt dasskø, og venter utålmodig på tur på hver eneste side. La meg få spesifisere:

Bokens to protagonister er begge tenåringer med tenåringenes tanker, følelser, og – ikke minst – tenåringens impulsivitet både i språk og handling. Språket er muntlig, ungdommelig og det brukes en god del lavstil som smeller i bokryggen som mitraljøseskudd. Plottet er svært enkelt, og selv om det legges ut forvirrende sidespor, så skjønner den voksne omtrent hva som har skjedd, og leser tegninga ganske tidlig. Det er flittig bruk av litterære virkemidler som vi ofte ser i ungdomsbøker. Humor, allusjoner og morsomme seksuelle preferanser er noen av dem. Boken er også såpass kort at den er overkommelig for en ungdommelig lesermasse.

Det jeg liker spesielt godt med denne ungdomsromanen er drivet og tempoet som Ken Hansen har brukt. Det er heseblesende, kjapt, og uten dødpunkter fra start til mål. Han bruker «Dan Brown metoden» der den ene utfordringen overlapper den andre uten pause. Dette gjør at leseren drives fra side til side for å finne svar, men for hvert svar så dukker det opp et nytt spørsmål og en ny utfordring. I tillegg til dette så synes jeg han har funnet fram til herlige karakterer. Både Max, Jolfo, Linus og «Drita Rita» er fornøyelige hver på sin måte. Max sin uhelbredelige ADHD-impulsivitet, Jolfos nølende og ufrivillig morsomme vesen, Linus med sin genialitet og øye for detaljer, og Drita Lita som den svært så uheldige og alkoholiserte politisekretæren. Herlig! Jeg har også sans for det særegne i Hansens språk. Kort. Hugget og jaget. Brukes bevisst for å øke tempoet. Det samme må også sies med Hansens utrolige evne til å utvide øyeblikkene, og med det holde på spenningen. Faktisk foregår hele handlingen innenfor det som må være et par timer i realtid.  Det muntlige språket er glitrende i både dialoger og tankereferater. Slik snakker ungdom. Slik tenker ungdom. Face it!

En annen ting som Ken Hansen lykkes med i denne romanen er humoren. Jeg lo høyt og godt gjentatte ganger. Kanskje først og fremst av Jolfos omstokkinger i rekkefølge på det han skal si når han er stresset, men også av Drita Rita som gjør det som passer seg, og passer seg gjør det jo ikke 😉 Det var også morsomt å se Ken Hansens nyord og sammenslåinger. Flere herlige nye uttrykk til mitt eget vokabular her.

Når det er sagt så er Ken Hansen fremdeles en ganske uslipt diamant. Han behersker ikke den galopperende hesten som språket hans er enda. Til tider blir det både kaotisk og forvirrende å følge med for leseren. Skiftene i synsvinkel er så hurtige at jeg som leser blir sjanseløs i å følge forfatterens tanker. Jeg tok meg selv i å undre gang på gang i hvem det var som snakket eller tenkte nå. Hansen bruker også kursiv for å markere tanker rundt noe som har skjedd i fortid, men jeg følte ikke at det hjalp nok til at helheten i det språklige fløt så godt som intensjonen var. Det ble til tider både grøt og lapskaus på engang. Synsvinkler, direkte tale, tankesprang, bevisste morsomme feilstavelser, høyt tempo og flashback ble blandet sammen til en røre, og jeg falt av karusellen gang på gang.

Det ble også brukt en god del vanskelige fremmedord, fremmedartede allusjoner og presentasjon av tankerekker som du trolig må ha doktorgrad for å skjønne helheten av. I en ungdomsroman så blir slikt for vanskelig. (Her kan det jo pareres med at forfatteren ikke tenkte på boken som en ungdomsroman da han skrev den) Vi blir også presentert for en del karakterer som er viktige for handlingen, men som blir utydelige og grå. Personlig så hadde jeg heller ikke veldig sansen for at løsningen var slik som den var. Det blir litt som å be leseren på firestjernes middag, og så servere tørre dadler til dessert. Her kunne det utvilsomt blitt brukt langt mer saft og sødme, for dersom dette skal bli en serie så bør jo ikke avslutningen gi rom for at det er dette som blir mønsteret. For i så fall forsvinner spenningen helt. Selv om løsningen i denne boken er en helt annen, så blir det litt som når jeg sier til elevene mine at de aldri -aldri -aldri må avslutte en novelle med «Og så våknet han og oppdaget at det hele hadde vært en drøm». Det er en nødløsning. Ken Hansens løsning er langt mer raffinert, men kunne med fordel vært langt saftigere.

Alt i alt så må dette sies å være en svært bra og lovende debut. Boken finnes på Amazon, Lulu og på iBooks. Vær oppmerksom på at den finnes med to ulike omslag. Det jeg bruker her er etter min mening det beste. Det andre med et strå på elvebredden gir assosiasjoner til en stille og filosofisk dameroman, og det var nok ikke meningen. Gleder meg stort til neste bok.