En nådeløst makaber roman

Ajajaj … Du skal ha et velfungerende fordøyelsessystem for å takle denne romanen. Jeg håper for guds skyld den aldri blir filmatisert! Nådens Omkrets av Jørgen Brekke har alle ingredienser et godt brekningsmiddel skal ha. De makabre detaljene står i kø fra første til siste side. Mitt første møte med Odd Ringsaker og Felicia Stone ble drøy kost, men jeg er ikke spesielt lettskremt, så det blir definitivt flere møter.

Det store spørsmålet er jo om jeg likte denne bokstavelig talt bloddryppende krimromanen? Til det må jeg si et klart og tydelig ja. Jeg er en kaldblodig jævel uten nevneverdig empati for romanskikkelser. Jeg liker følelsen av skalpeller som skjærer i myk hud. (Vel å merke så lenge dette foregår i sømmelige former mellom to permer) . Jeg elsker tanken på hoder som litt etter litt løsner fra ryggraden ved hjelp av en litt uskarp kniv. I min verden er det faktisk helt greit med både årelating og flåing av mennesker (aller helst mens de ennå er ved bevissthet). Gjør det meg til en beregnende sosiopat med seksuelle preferanser til menneskers lidelse? Nei, det gjør meg ganske enkelt til en krimelsker.

Nådens Omkrets er en makaber historie. Om det er det ingen tvil. Er det i så fall et kvalitetstegn? Ikke nødvendigvis. Det må gjøres med en utspekulert penn, og med en finesse som fanger leserne. Jørgen Brekke klarer dette også, selv om han nok ikke befinner seg på øverste hylle blant sine sjangervenner. Her mangler både Jo Nesbøs intrikate plotting, Roar Sørensens naturtro skildringer av nød, død og elendighet, og Agathe Christies utspekulerte evne til å skjule morderen for leseren.

Dette er, dersom vi ser bort fra den makabre biten, en ganske tradisjonell «Slitenetterforskerstopperusannsynligseriemordermedegenrådigemidler». Vi har sett det før så mange ganger at vi er i ferd med å kjede oss litt av konseptet. Det burde være mulig å tenke litt ut av boksen, men jeg sitter selv i glasshus, så jeg tror jeg lar være å dra den kritikken lengre enn jeg allerede har gjort. Det Jørgen Brekke gjør som skiller seg litt (men bare litt) er at han drar veksler mellom amerikansk og norsk etterforskning, og sper det hele med et hint av gammel historie fra 1500-tallet. I tillegg er jo drapsmetodene i beste fall «eksotiske»

Handlingen er som følger:

Odd Ringsaker er akkurat kommet tilbake som politietterforsker etter en hjernesvulstoperasjon. Hans første dag blir av det dramatiske slaget. Et lik blir funnet halshugd og flådd i hvelvet på Trondheim Bibliotek. Det samme skjer på Edgar Ellan Poe-museet i Virginia i USA. Sammen med etterforsker Felicia Stone starter Ringsaker på en etterforskning som skal føre dem inn i et mørkt helvete en skal lete lenge etter.

Boken har scener som er helt på grensen av hva som er akseptabelt, selv innen krimsjangeren. Den har også (faktisk) noen ganske detaljerte erotiske skildringer, noe som overrumplet meg som leser. Ikke vanlig å finne slikt i denne typen romaner. Karakterene er gode, og de historiske detaljene interessante. Denne boken er både A4 og ikke A4 på en og samme tid. Den er så absolutt verdt lesestunden, vel å merke dersom du har mage til det…