En usynlig blir synlig – Hele portrettet

(Hele intervjuet kan høres som lydfiler nederst i innlegget)

… Etter alle disse årene var det her han til slutt hadde havnet, på et mørkt og nedlagt verft på Djurgården. Veien hadde ikke vært rett og enkel, men vanskelig, med krappe svinger, bratt både oppover og nedover. Men den hadde ubunnhørlig ført ham hit. Natten var stjerneklar, og fullmånens speilbilde blinket i vannet. Det var livet som hadde dyttet ham i denne retningen…. (En Usynlig s.8)

Pontus Ljunghill. Forfatteren bak krimsuksessen “En usynlig“. Over 25.000 solgte i Sverige. Oversatt til norsk, italiensk, dansk, nederlandsk og nå nylig også tysk. Hvordan har det seg at en stille og rolig kriminolog fra Stockholm slår så til de grader gjennom med sin debutroman? Hva er hemmeligheten bak suksessen? Dette er første av i alt tre deler av et forfatterportrett om en av Sveriges mest uvanlige krimforfattere. Del 2 kommer lørdag, mens tredje og siste bit blir publisert søndag.

Mitt første møte med Pontus Ljunghill er på et lunsjrom på Pantagruel Forlags lokaler på Solli i Oslo. Han er stille og tilbakelent. Observant. Ikke usynlig, tenker jeg. Tydelig tilstedeværelse i rommet, men han skiller seg ikke ut på noen måte, heller. Han er utvilsomt gruppens Stierna, men kler den kappen med en ro som gjør at den ikke merkes. Usynlig.  En liten mann. Ordinære klær som gjør at han kan forsvinne i mengden. Velfrisert helskjegg. Glasögon. Et imøtekommende og interessert blikk. Årvåken og observant.

Pontus ser ut som en akademiker, noe han også er. Dette er en mann med mange års “plugging” på universitetets lesesaler. Kriminolog, men med fortid som sportsjournalist i en “lokal tidning”. Nå, forfatter med permisjon fra sportsjournalistikken. Endelig kan Pontus Ljunghill begynne å leve ut den egentlige drømmen. Forfatterdrømmen.

Ljunghill gav ut En usynlig i Sverige i 2011, og boken ble en suksess Pontus selv ikke hadde forestilt seg. En suksess som mange forklarer med hans evne til å gjøre noe helt annet enn hva  krim-normalen er nå om dagen. Jeg har sett begreper som stemningsfull krim, rolig krim, kriminaldramaturgi og skildrende krim bli brukt. Selv brukte jeg uttrykket “slow crime” i min beskrivelse. Den langsomme kriminalhistorien. Den som lydløst bukter seg over gulvet før den kryper inn i deg. Hvor bevisst har dette trekket vært fra forfatterens side?:

– Jaha … Jeg likte det uttrykket der. Slow Crime … En veldig bra beskrivelse, egentlig. Jeg ville ikke skrive fartskrim, selv om jeg gjerne leser Kepler for eksempel. Jeg ønsket å beskrive byen mye mer, og ikke minst så ønsket jeg å utvikle personene i langt større grad enn det en vanligvis ser i dagens krim. Hovedpersonen John Stierna for eksempel. Vi får vite veldig mye om hva han tenker, hva han resonnerer i ulike situasjoner og så videre. Det er jo en krimbok, men innerst inne så hadde jeg faktisk et ønske om at dette skulle være like mye  en skjønnlitterær fortelling. Noen krimelskere blir kanskje skuffet over at den mangler dette tempoet som sjangeren krever, men for meg så var det altså viktig å roe ned motoren for å få fram det litterære.

Forfatteren er nøye mens han forklarer. Tar kunstpauser. Tenker seg om og fortsetter. Hele tiden med et levende blikk som gnistrer til hver gang han kommer over noe viktig han vil få fram. Han er som romanen “En usynlig“. Omstendelig, men presis og skildrende. I de 40 minuttene intervjuet varte så snakket Pontus i 39. Ordene tar liksom ikke slutt, de er bare en glidende overgang til nye refleksjoner. Nye ord.

Jeg ser en person som lever av å beskrive. En som har skildringene flytende i blodet. En som er glad i språket, og som gjerne bruker timer for å sno seg rundt et lite avsnitt om byen sin. Stockholm. Bokens tredje hovedperson slik Pontus selv ser det. Nest etter politietterforsker John Stierna og morderen (som jeg ikke har tenkt å røpe navnet på). Å ha en by som en egen karakter er et hårete mål, men Ljunghill var aldri i tvil om at det måtte bli slik.

– Jeg tenkte helt fra starten av at det var noe jeg hadde lyst til. Å kunne beskrive 1920-tallets Stockholm med bygninger, gater, mennesker, klær, politietterforskning, uteliv og ikke minst dagligliv ville gi boken en helt ny dimensjon. Da blir byen som ytterligere en hovedperson, og det tenkte jeg ville gjøre historien enda mer interessant å lese enn visst den samme historien utspant seg i dagens Stockholm. Jeg hadde faktisk som mål, sikkert litt vel overmodig, at det skulle bli for leseren som å stige inn i en tidsmaskin. Miljøbeskrivelsene skulle, og måtte, bli så bra at leseren følte at han befant seg der i den tidens Stockholm. Det var utrolig krevende å få til, men samtidig kanskje det som var mest gøy ved å skrive “En usynlig”.

Han var blitt formet av fornedrelse og likegyldighet. Noe sosialt liv hadde han ikke; han opplevde menneskene han møtte som like uinteressante som de få, intetsigende jobbene han hadde hatt (…) I natt hadde han gått i en annen retning. Det var et skritt han hadde vært nødt til å ta, og det fylte ham med lettelse. Samtidig kjente han seg forvirret, nesten svimmel. For denne natten hadde han drept et annet menneske.  (En Usynlig s.8-9)

“At döda et barn” av Stig Dagerman sveiper innom minnet mitt når jeg leser de første sidene av Pontus Ljunghills “En Usynlig“. Selv om Dagermans novelle handler om en bilulykke, så er det noe i de ordene. Det som ikke kan skje. Ikke skal skje. Barn skal ikke dø. Ikke i romaner heller … Men, det gjør de, og det er det grusomme i at morderen faktisk velger seg et barn når han vil oppleve hvordan det er å drepe et annet menneske, som gjør det hele så dystert. Det skaper en slik uhygge. En klam hånd av pur ondskap som ligger som et lokk på leseren fra første stund. Et menneske som er i stand til å drepe et barn, kan være i stand til hva som helst.

Pontus var svært bevisst på dette trekket da han skulle forme bokens andre hovedperson. Antagonisten. Mördaren …

– Fra begynnelsen av hadde jeg faktisk ikke tenkt å gi morderen en egen stemme, men jeg kom fram til at noe manglet, og en god story bør ha noe som skiller seg fra selve politiet og politietterforskningen. En annen historie om du vil. Så bestemte jeg meg for å teste ut morderens synsvinkel med et kapittel, og så vokste han fram foran øynene mine. Han var jo en svært vanskelig person å fortelle om ettersom jeg ikke kjenner noen likheter med ham rent personlig, men det var jo bare en morsom utfordring. Når det er sagt så synes jeg morderens stemme trengs i denne boken.

Morderens stemme … Den kryper og kravler seg inn under huden din gjennom bokens 570 sider. Alltid tilstede som en uro i sinnet. Vi hører ham, men forstår ham ikke. Vi begriper ikke hvordan mennesker kan være så kalde og kyniske, samtidig som de framstår med en slik stoisk ro og kontroll. Sosiopaten. Han som kan spillet, men som finner glede i å bryte reglene. Beregnende. Sterk. Mørk … Ikke en eneste gang vakler han, og det skaper en følelse hos leseren av at han er uovervinnelig.

Pontus Ljunghill holder kaffekruset med begge hender. Ser ut som han studerer innholdet. Vurderer konsistensen. Han flakker ikke med blikket på mitt spørsmål om morderen fins i virkeligheten. Om slike mennesker som dreper barn av ren nysgjerrighet er der ute blandt oss. Med oss. Rundt oss. Etter noen sekunder hever han blikket og ser rett på meg.

– Dom finns! Morderen er på mange måter etterforskeren John Stiernas motpol. De er, i alle fall slik morderen selv ser på det, to ulike sider av samme mynt. Morderen identifiserer seg med John Stierna, og det utvikler seg til å bli noe som kan ligne på en besettelse, kan du si. Dette er vel akkurat fordi de er så like på mange måter, men der den ene har et vellykket liv og en karriere, så har den andre kun lykkes i å aldri bli tatt for sine gjerninger.

Akkurat dette er kanskje bokens kjerne etter min mening. Kampen som Ljunghill har satt opp mellom morderen og Stierna. To sterke og likeverdige motstandere. Begge med en medfødt  intuisjon og lynskarpe evner for å utføre “jobben” med en nøyaktighet og presisjon som ville slått ut enhver annen motstander. Bare ikke denne … Jeg nevner ikke mine tanker for forfatteren. Noterer dem i stedet på et ark foran meg. To ord. “Fight Night!“. Kjempenes kamp. Mann mot mann. Samme vektklasse. Samme odds.

Pontus Ljunghill har brukt mye tid på research for å få på plass alle detaljer til denne romanen, og prosessen har vart i over ti år, påstår han. Ideen ligger langt tilbake i tid, men han hevder at både storyen og forfatteren trengte å “mognast” før En Usynlig kunne bli til virkelighet.

– Jeg har alltid hatt en drøm i meg om å bli forfatter. Jeg sa det med største selvfølgelighet allerede på barneskolen, så det har vært der som en nerve i meg så lenge jeg kan huske. I mine yngre år så sendte jeg inn flere manus, men fikk dem alle refusert gang på gang. Det var frustrerende den gangen, men gjennom å skrive meg gjennom alle disse refuserte bøkene, så ble jeg en mye bedre skribent. Det var den beste treningen jeg kunne få. Så når ideen til “En usynlig” dukket opp så ville jeg ikke forhaste meg. Jeg ville bruke tid for å få det på plass. Det tok hele syv år innen jeg begynte på selve skrivingen. Det skjedde først da jeg bestemte meg for at jeg var klar, og tok ut permisjon fra jobben. Så skrev jeg i ti måneder. Men, etter det gikk det enda tre nye år før jeg satt med boken i hendene. Det har vært en lang prosess, men en nødvendig en.

Det er ingen tvil om at Ljunghill er en “lugn” type. Han stresser ikke. Tar ett skritt. Tar pause. Kikker seg over skulderen. Puster. Ser seg til begge sider, og så et nytt skritt. Jeg kan levende forestille meg at “En Usynlig” sin tilblivelsesprosess var en langsom affære der ingenting ble overlatt til detaljene. Noe han for så vidt også bekrefter.

– Å bruke såpass mye tid på forarbeid er selvsagt tidkrevende, men det var viktig for meg at folk skulle oppfatte det som riktig. jeg har studert tusenvis av bilder fra Stockholm i 1920 årene, slik at flest mulig detaljer ble autentiske. I ettertid er jeg glad for at jeg gjorde den jobben, for jeg har jo blitt konfrontert med lesere som mener å ha oppdaget historiske feil. Bygninger som ikke sto på det eller det stedet i de årene, men det viste seg gang på gang at det var jeg som faktisk hadde rett. Når det er sagt så har jeg jo tatt meg en del skjønnlitterære friheter også. Alt er ikke hundre prosent korrekt.

Jeg ser at øynene tar fyr hos forfatteren hver gang vi streifer innom de historiske detaljene. Det er dette han lever for. Det er her han legger grunnlaget for å kunne klare det mesterstykket det er å gjøre 1920-tallets Stockholm så pulserende, så ekte og så genuint virkelighetsnært. Skildringene blir en nytelse som faller sammen med morderens dystre personlighet. Til sammen skapes en atmosfære i “En Usynlig” som kan bli vanskelig å gjenskape.

Det gikk noen sekunder før han fikk øye på jenta. Han hadde først kikket ut gjennom det lille vinduet, deretter ned på gulvet. Hun lå på ryggen og var kledd i ulljakke, hvitt skjørt og hvit bluse. På føttene hadde hun sandaler. Det lyse håret var fullt av blod. Trusene var dratt av henne og hang og slang rundt den venstre foten. Han så blodpølene og blodspruten på gulvet rundt henne. Hun var banket opp, det var tydelig. Han lyttet etter pust, men hørte ingenting. (En Usynlig s.13)

I En Usynlig drar Pontus Ljunghill oss med gjennom en etterforskning skritt for skritt. Hvert eneste innpust og utpust i veien mot oppklaringen blir behørig beskrevet. Det er ikke bare skildringene av Stockholm som er detaljrike, vakre og drømmende. Det etterforskningstekniske får mye plass, og blir beskrevet med nøyaktighet og presisjon. Sakte, analytisk og med nøysomhet blir detaljene kledd nakne foran øynene våre. Vi ser. Fasineres. Undres.

Også karakterene trer fram fra Stockholms skygger og blir til mennesker av kjøtt og blod. Deres tanker, natur og lyter blir behørig skildret med en kløktig, men også kjærlig hånd. Vi blir glad i dem eller hater dem. Hver på sin måte får de sitt lille minutt i rampelyset fra øynene våre, og de blir husket.

– Det vanskeligste er utvilsomt å beskrive folk som ikke er som deg selv. Men, samtidig så var det viktig for meg å ikke la for mye av meg speiles i karakterene. De måtte få sitt eget liv og sine egne tanker, selv om det enkleste utvilsomt ville vært å gi dem personlighetstrekk fra meg. Samtidig så låner vi jo alltid litt fra ting vi har opplevd, hørt eller sett. Det tror jeg bare er med på å gjøre dem mer troverdige. 

I boken blir vi som lesere også dratt med i en indre reise i hovedpersonen John Stiernas langsomme undergang. Mordsaken ødelegger ham bit for bit etterhvert som tiden går, og morderen ikke blir funnet. Vi ser en vellykket fasadeklatrer som langsomt brytes ned til en skygge av seg selv. Pontus Ljunghill hadde et håp om at dette skulle gi romanen en ekstra dimensjon:

-Mordsaken blir på mange måter en besettelse for Stierna. Han sier det til og med selv i boken. Når han ser tilbake så spør han seg selv om hvorfor det var akkurat denne saken skulle røve hans sjel. Jo, det var fordi det var den som berørte ham mest. I tillegg så har han i et ubetenktsomt øyeblikk lovet jentas mor at de kommer til å finne morderen, og bure ham inne. Han setter seg med andre ord i en situasjon der han ikke kan slutte av etterforskningen. Han må fortsette selv om det på sett og vis koster ham både ekteskapet, det gode ryktet som etterforsker og politikarrièren. 

Gjennom En Usynlig blir leseren som sagt kjent med et persongalleri som setter seg fast i minnet. Det er over en måned siden jeg leste boken, men fremdeles er karakterene naglet fast i hjernebarken min. Jeg vil selvsagt ha mer. Vi bokjunkier vil alltid ha mer. Hadde vi kunnet bestemme så hadde vi gladelig skvist et halvferdig og uvasket råmanus ut av Stieg Larssons kone bare for å få et ekstra skudd i armen med Blomqvist og Salander. Heldigvis er Pontus Ljunghill frisk og rask, og han er igang med bok nummer to i det som skal bli en triologi fra 20-tallets Stockholm.

– Ja, jeg holder på med bok nummer to nå. Har fått et forskudd på Royality fra Tyskland, og har dermed anledning til å kunne få jobbe i ro og fred en stund med den neste boken. Den kommer til å ta sin handling fra Stockholm som sist, men denne gangen blir det som skjer lagt til tidlig på 20-tallet. Jeg tar med meg John Stierna videre inn i denne boken også, men jeg vet ikke om det er han som blir hovedpersonen denne gangen. Har får trolig mer en rolle som en viktig bifigur.

Jeg kjenner en lettelse som sprer seg i blodbanene når han røper denne lille hemmeligheten mot slutten av samtalen. Han forteller videre om hans egne forbilder som for eksempel Sjövall og Wahlö, men jeg hører ikke etter like godt lengre. Nervetrådene i hjernen er kun opptatt av å messe på den samme melodien igjen og igjen. Stierna kommer tilbake, Stierna kommer tilbake … En barnslig glede som jeg ikke har kjent på siden jeg som 12-åring med skjelvende hender på julaften åpnet en helt ny og fersk Hardy-guttene bok. Man blir ikke lykkeligere som menneske enn i slike stunder.

Så mens samtalen etterhvert feider ut, og tiden jeg fikk til rådighet med Pontus Ljunghill går mot slutten, så ser jeg ham i øynene en siste gang med et like sjenert blikk som en altoppslukende fjortis som har møtt idolet sitt.

– Vil du signere boken min?, sier jeg, og jeg ser ikke bort fra at jeg rødmet. Klam i hendene. Harehjerte.

– Självklart, sier han og smiler …

Trykk på linkene under for å høre intervjuet i sin helhet:

Intervju Pontus Ljunghill 1 Intervju Pontus Ljunghill 2 Intervju Pontus Ljunghill 3 Intervju Pontus Ljunghill 4 Intervju Pontus Ljunghill 5