Snømenn blir aldri det samme igjen …

Jeg kan vel trygt si at jeg fra og med nå har fått meg en ny fobi ved siden av klovner, småunger med onde øyne, og levende dukker som prater. (Grøss!) Snømenn blir aldri det samme igjen etter å ha lest ut Jo Nesbøs «Snømannen«. Aldri mer kommer jeg til å smile når jeg ser en snømann stå i tunet. Tvert imot … Det er på tide å låse døra!

Jo Nesbø skuffer aldri. Det er ingen tvil om at også «Snømannen» holder svært høy krimklasse, også når en sammenligner internasjonalt. Nesbø har en egen evne til å gjøre umulige mulig, og i tillegg få det til å virke troverdig. Han bruker de billigste triksene i krim-manualen, men vi biter på gang på gang. Akkurat det har blitt noe av det morsomste med å lese Nesbø. La meg få forklare:

Gjennom de første bøkene i serien viste Jo Nesbø oss flere ganger at vi aldri kan være sikker på at han ikke bryter med vedtatte sannheter. Han sjokkerer oss, og får oss til å rive oss i håret i ren fortvilelse. Nesbø har nærmest personifisert uttrykket «kill your darlings«, og derfor føler du deg aldri trygg når du leser hans bøker om Harry Hole. Ved å gjøre det så har han oppnådd noe særegent som han benytter seg av i hver eneste bok. Han får oss til å dirre av spenning, og rope høylytte bannord til tause vegger på steder der vi bare ville smilt lurt og ristet på hodet i andre krimbøker.

Der du vanligvis ville tenkt: «Å nei, du lurer ikke meg«, så tenker du i stedet  : «Åh herregud, nå gjør han det igjen!«. Han kan når som helst, hvor som helst og ofte fullstendig umotivert, sende viktige bipersoner som du er blitt glad i rett i døden, eller gjøre heltene dine til sinnsyke mordere. Det gjør at du hele veien er på alerten. Har hele tiden en krypende utrygg følelse av at noe fryktelig er i ferd med å skje. Der ligger Nesbøs genialitet. I sine fire første bøker har han skaffet seg et rykte som en jævlig partykiller, og kan derfor bruke dette gang på gang for å skape thrillereffekter senere. Lar jeg meg lure…? OH YES!

Snømannen skal i følge forståsegpåerne være Nesbøs mest spennende og beste roman om Harry Hole. Den er planlagt filmatisert i Hollywood, og boken skaffet ham et internasjonalt gjennombrudd. Flere har advart meg underveis. «Syntes du den var spennende … ? Bare vent til du kommer til Snømannen!» Det var derfor med en viss skrekkblandet fryd jeg startet på boken i forrige uke. Jeg har som dere vet som ett av mine lesemål i år å komme i mål med Harry H før Politi kommer ut i Juni. Leste Marekors i januar, Frelseren i februar, og altså Snømannen nå i mars.

Historien er for så vidt enkel. En person dreper en ny kvinne hvert år når den første snøen faller. Han setter igjen en snømann som et slags symbol på at han har vært der. I mange år har han fått holde på i fred ettersom drapene har skjedd på ulike steder rundt om i Norge, og likene aldri har blitt funnet. De har derfor blitt sett på som forsvinningssaker. Når Harry settes på saken så er det fordi det plutselig gjentar seg to ganger med kort mellomrom, og noen har begynt å se mønsteret. Jakten er i gang, og overraskelsene står i kø både for Harry og leseren.

Så er det engang slik at når en skrur forventningene i taket, ja så er jo faren der for at en ikke klarer å innfri dem fullt og helt. Det ville være å overdrive å påstå at boken er oppskrytt, for det er den ikke, men jeg mener helt ærlig at Nesbø har vært hakket hvassere i for eksempel «Marekors«. Grunnen til det er egentlig ganske enkel: (Nå kommer det et par spoilere her, så bla forbi om du skal lese boken)

I Snømannen blir «gjerningsmannen» tatt gang på gang, med stadig nye karakterer i rollen. Nesbø bruker ganske masse virkemidler for å overbevise meg som leser om at Harry denne gangen har truffet blink, og jeg begriper ikke helt hvorfor. Det er nesten en fornærmelse når Nesbø tror han kan få meg til å tro at Harry har fakket morderen allerede på side 157, eller senere på s. 350 når det vitterlig er over 100 sider igjen å lese. Det er jo innlysende for enhver krimelsker at svaret på mordgåten ikke blir gitt en fjerdedel ut i boka, eller for den saks skyld med en hel fjerdedel igjen å lese.

Det samme kan sies om valget av blodtørstig synder. Ved hjelp av eliminasjonsmetoden så er det faktisk ingen flere karakterer igjen å velge mellom når vi har kommet til den siste delen av boka. Svaret gir seg selv. Det kan bare være en person, og den personen er det selvsagt.

Vel … Det ødelegger ikke spenningen, bare så det er sagt. Her er driv og tempo så høyt at en skulle nesten tro Harry Hole hadde byttet ut Jim Beam-flaska med flybensin. Snømannen er en fantastisk krimroman på alle måter, og så absolutt en av de beste av Nesbø. Bare så det er sagt … Når denne filmen en gang kommer så vil den bli noe jævlig skummel, og snømenn vil aldri-aldri bli det samme igjen verken for barn eller voksne. Dette var både spooky, creepy og bloody …

Så nå gjenstår bare Panserhjerte i april, og Gjenferd i mai, før boken hele Norge venter på ligger klar i hyllene i juni. POLITI!