Snømenn blir aldri det samme igjen …

SnømannenJeg kan vel trygt si at jeg fra og med nå har fått meg en ny fobi ved siden av klovner, småunger med onde øyne, og levende dukker som prater. (Grøss!) Snømenn blir aldri det samme igjen etter å ha lest ut Jo Nesbøs «Snømannen«. Aldri mer kommer jeg til å smile når jeg ser en snømann stå i tunet. Tvert imot … Det er på tide å låse døra!

Jo Nesbø skuffer aldri. Det er ingen tvil om at også «Snømannen» holder svært høy krimklasse, også når en sammenligner internasjonalt. Nesbø har en egen evne til å gjøre umulige mulig, og i tillegg få det til å virke troverdig. Han bruker de billigste triksene i krim-manualen, men vi biter på gang på gang. Akkurat det har blitt noe av det morsomste med å lese Nesbø. La meg få forklare:

Gjennom de første bøkene i serien viste Jo Nesbø oss flere ganger at vi aldri kan være sikker på at han ikke bryter med vedtatte sannheter. Han sjokkerer oss, og får oss til å rive oss i håret i ren fortvilelse. Nesbø har nærmest personifisert uttrykket «kill your darlings«, og derfor føler du deg aldri trygg når du leser hans bøker om Harry Hole. Ved å gjøre det så har han oppnådd noe særegent som han benytter seg av i hver eneste bok. Han får oss til å dirre av spenning, og rope høylytte bannord til tause vegger på steder der vi bare ville smilt lurt og ristet på hodet i andre krimbøker.

Der du vanligvis ville tenkt: «Å nei, du lurer ikke meg«, så tenker du i stedet  : «Åh herregud, nå gjør han det igjen!«. Han kan når som helst, hvor som helst og ofte fullstendig umotivert, sende viktige bipersoner som du er blitt glad i rett i døden, eller gjøre heltene dine til sinnsyke mordere. Det gjør at du hele veien er på alerten. Har hele tiden en krypende utrygg følelse av at noe fryktelig er i ferd med å skje. Der ligger Nesbøs genialitet. I sine fire første bøker har han skaffet seg et rykte som en jævlig partykiller, og kan derfor bruke dette gang på gang for å skape thrillereffekter senere. Lar jeg meg lure…? OH YES!

Snømannen skal i følge forståsegpåerne være Nesbøs mest spennende og beste roman om Harry Hole. Den er planlagt filmatisert i Hollywood, og boken skaffet ham et internasjonalt gjennombrudd. Flere har advart meg underveis. «Syntes du den var spennende … ? Bare vent til du kommer til Snømannen!» Det var derfor med en viss skrekkblandet fryd jeg startet på boken i forrige uke. Jeg har som dere vet som ett av mine lesemål i år å komme i mål med Harry H før Politi kommer ut i Juni. Leste Marekors i januar, Frelseren i februar, og altså Snømannen nå i mars.

Historien er for så vidt enkel. En person dreper en ny kvinne hvert år når den første snøen faller. Han setter igjen en snømann som et slags symbol på at han har vært der. I mange år har han fått holde på i fred ettersom drapene har skjedd på ulike steder rundt om i Norge, og likene aldri har blitt funnet. De har derfor blitt sett på som forsvinningssaker. Når Harry settes på saken så er det fordi det plutselig gjentar seg to ganger med kort mellomrom, og noen har begynt å se mønsteret. Jakten er i gang, og overraskelsene står i kø både for Harry og leseren.

Så er det engang slik at når en skrur forventningene i taket, ja så er jo faren der for at en ikke klarer å innfri dem fullt og helt. Det ville være å overdrive å påstå at boken er oppskrytt, for det er den ikke, men jeg mener helt ærlig at Nesbø har vært hakket hvassere i for eksempel «Marekors«. Grunnen til det er egentlig ganske enkel: (Nå kommer det et par spoilere her, så bla forbi om du skal lese boken)

I Snømannen blir «gjerningsmannen» tatt gang på gang, med stadig nye karakterer i rollen. Nesbø bruker ganske masse virkemidler for å overbevise meg som leser om at Harry denne gangen har truffet blink, og jeg begriper ikke helt hvorfor. Det er nesten en fornærmelse når Nesbø tror han kan få meg til å tro at Harry har fakket morderen allerede på side 157, eller senere på s. 350 når det vitterlig er over 100 sider igjen å lese. Det er jo innlysende for enhver krimelsker at svaret på mordgåten ikke blir gitt en fjerdedel ut i boka, eller for den saks skyld med en hel fjerdedel igjen å lese.

Det samme kan sies om valget av blodtørstig synder. Ved hjelp av eliminasjonsmetoden så er det faktisk ingen flere karakterer igjen å velge mellom når vi har kommet til den siste delen av boka. Svaret gir seg selv. Det kan bare være en person, og den personen er det selvsagt.

Vel … Det ødelegger ikke spenningen, bare så det er sagt. Her er driv og tempo så høyt at en skulle nesten tro Harry Hole hadde byttet ut Jim Beam-flaska med flybensin. Snømannen er en fantastisk krimroman på alle måter, og så absolutt en av de beste av Nesbø. Bare så det er sagt … Når denne filmen en gang kommer så vil den bli noe jævlig skummel, og snømenn vil aldri-aldri bli det samme igjen verken for barn eller voksne. Dette var både spooky, creepy og bloody …

Så nå gjenstår bare Panserhjerte i april, og Gjenferd i mai, før boken hele Norge venter på ligger klar i hyllene i juni. POLITI!

19 comments

Add Yours
  1. Marianne

    Flott omtale av ei god krimbok! Det er imidlertid merkelig det der, at jeg liker utrolig mange forskjellige krimbøker og -forfattere, men Jo Nesbø med Harry Hole har aldri vært noen favoritt hos meg – Snømannen intet unntak. Helt ok, selvfølgelig. Han skriver jo langtfra dårlig, men Nesbø har aldri fått meg til å vrenge boksider fordi jeg MÅ lese videre, – som Adler-Olsen, Lier Horst. Stieg Larsson, Rikard Spets, Aslak Nore m.fl. Jeg har ennå Bunnfall, Gjenferd og Rødstrupe stående uleste i hylla, og de roper ikke på meg. Lurer igrunnen på hvorfor..? Kanskje jeg rett og slett må gi ham en ny sjanse? 🙂

    Lik

    • bokbloggeir

      Jeg tror forklaringen er så enkel som at disse bøkene må leses i rekkefølge for å få fullt utbytte. Harry går gjennom en utvikling som gjør at leseren får en del preferanser…

      Lik

      • Marianne

        Tja.. kanskje… men det gjør William Wisting hos Jørn Lier Horst også, og han har jeg lest i hytt og gevær – uten at det har forringet selve krimhistorien i boka… Jeg har imidlertid blitt bedre! Nå leser jeg Adler-Olsen i rett rekkefølge. En gang må jo være den første 😉 Jeg tror imidlertid det er skrivestilen til Nesbø, og ikke Harry Hole, som jeg ikke helt får grepet på…

        Lik

  2. Åslaug

    Snømannen var virkelig skikkelig «ekkel». Har en venninne som nektet barna å lage snømann etter å ha lest boka. Er enig i at det kan være lurt å lese bøkene til Nesbø i rekkefølge. Ha en fin snømannfri dag. Godt det er vår snart!

    Lik

    • bokbloggeir

      Det var en god ide, men jeg tror nok dessverre minnet vil sitte i frem til neste vinter. Dersom du da ser en litt skeiv snømann som står i hagen din vendt med hodet mot stuevinduet…. Vel, da har jeg bare ett råd … SPRING!

      Lik

  3. Mai Lene

    Kanskje eg skal lese ei til bok av Nesbø då. Eg las «gjenferd» først og fekk nesten litt avsmak for heile Harry Hole. Liker betre Doktor Proktor (min store helt, hehe)! Men kanskje eg skal prøve meg på denne 🙂 Kan jo vere at eg liker boka 🙂

    Lik

    • bokbloggeir

      Nesbø har en tilstedeværelse i alt han skriver. Det være seg Doktor Proktor eller Harry Hole. Både karakterer og plott er så velsmurte at det er en fryd.

      Lik

  4. Artemisia

    Kanskje denne skal frem far ventebunken? Har ikke lest noe av Nesbø, bortsett fra noen sider i Frelseren..fant ikke tonen liksom. Men vi får se..kanskje den kommer en dag.:)

    Lik

  5. Lene

    Leste denne for noen år siden. Veldig spennende og nervepirrende minnes jeg og man får et helt nytt syn på snømenn ;)Har kun lest denne av Nesbø. Har panserhjertet og Kakerlakkene stående på vent i bokhylla

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s