Stikkord

, , , , , , ,

slått i hodet med bokNesten ingen folkeslag leser så mye litteratur som nordmenn. Salgstall og utlånstall viser dette. Antallet biblioteker, bokhandlere og forlag ligger skyhøyt over land det er naturlig å sammenligne seg med dersom en ser på det i forhold til befolkningsgrunnlaget. Vi har støtte, stipend og tilskuddsordninger til forfattere som langt overgår det de fleste andre har. Likevel så murres det i litteraturmiljøer. Dagens ordninger er ikke gode nok.

Dette er ikke et nytt innlegg i boklovdebatten. Den lar jeg ligge. Det er heller ikke et innspill i litteraturhusdebattene som går sin seiersgang i hver minste avkrok av dette landet. Det jeg ønsker å se litt på er den harmen som bobler mot forlagsindustrien i Norge. Det brukes ord som kartellvirksomhet, mafiatendenser og bokmonopol. Sterke ord. Ord som stigmatiserer, mistenkeliggjør og hinter om skjulte agendaer. Er det slik det er? Finnes det et snev av sannhet i forlagenes påståtte begjær etter å mele sin egen kake uten tanke for at de er viktige kulturbærere?

Jeg er ikke Orakelet i Delfi. Jeg har ingen fasitsvar. Jeg har ingen geniale løsninger, eller avslørende og kompromitterende beviser. Jeg er bare meg. En enkel bokblogger som leser mye om litteratur, og som gjør meg mine egne tanker. Bakgrunnen for innlegget er basert på egne erfaringer på godt og vondt i møte med norske forlag, og på erfaringer jeg har lest at andre har gjort seg.

En av påstandene som kommer for en dag så ofte at det har blitt en opplest og vedtatt sannhet, er påstanden om at det er de tre store forlagene som er premissleverandører for alt innen norsk litteratur. Cappelen Damm, Aschehoug og Gyldendal. De bestemmer hvilke bøker som skal bli salgssuksesser og ikke. Dette gjøres visstnok gjennom enorme markedsføringsbudsjetter, gjennom kontroll over hylleplass og innkjøp hos brorparten av norske bokhandlerkjeder, og gjennom samarbeid med landets største litteraturmiljøer som for eksempel forfatterforeningen, forleggerforeningen, de største litteraturfestivalene, og med kulturredaksjonene i de store mediene. Dette er den oppleste og vedtatte sannhet hos forlagskritikerne og de tastaturtøffe debattantene.

Ingen skal få meg til å tro at Siss Vik lar seg manipulere av de store forlagene.

Ingen skal få meg til å tro at Siss Vik lar seg manipulere av de store forlagene.

Stemmer dette? Jeg mener nei. Bildet er adskillig mer nyansert enn som så. Ingen skal få meg til å tro at NRKs Siss Vik lar seg diktere av Aschehoug når hun legger planen for vårens utgaver av Bokprogrammet. Jeg vet med sikkerhet at Gyldendal ikke har diktert min lokale Ark-bokhandel i hvilke bøker han får lov til å stille ut i vinduet. Forrige gang jeg kikket der var det faktisk ikke en eneste Gyldendal-tittel i det vinduet … Jeg vet også ved førstehåndskjennskap at det å bli utgitt på Cappelen Damm ikke betyr at du finnes i hver eneste bokhandel og hvert eneste bibliotek, eller at det brukes en eneste krone i markedsføring på denne utgivelsen.

Å bli antatt på Aschehoug, Gyldendal eller Cappelen Damm er ikke ensbetydende med store markedskampanjer, bilde på postere på busstoppen, eller utsolgte opplag på 10.000. Det er faktisk ikke slik at hver eneste kulturredaksjon kaster seg over deg bare fordi det er et bilde av et grantre på bokryggen din. Vi må utvide rammen. Se et større bilde. Det er en del andre ting som også er avgjørende når det kommer til å bli sett, hørt og solgt som forfatter i Norge.

Arve Juritzen bruker et begrep som "kartellvirksomhet" om de store norske forlagene. Ganske sterke ord fra en så synlig forlagsredaktør.

Arve Juritzen bruker et begrep som «kartellvirksomhet» om de store norske forlagene. Ganske sterke ord fra en så synlig forlagsredaktør.

Etter min mening kan vi først av alt droppe tanken rundt «de tre store». Den klubben har langt flere medlemmer enn som så. Dersom du i tillegg til de tre tar med Schibsted, Bazar, Juritzen, Oktober, Pirat, Vigmostad & Bjørke, og Samlaget så har vi altså 10 store og mellomstore forlag i Norge. Med stor sannsynlighet vil brorparten av sjokkselgerne i bokhandelen inneholde titler fra disse 10 med noen få hederlige unntak. At folk som Arve Juritzen skriker seg hes på at bøker fra hans forlag ikke får nok hylleplass og oppmerksomhet blir bare patetisk. Det står Juritzen-bøker overalt.  I tillegg har vi noen forlag der de fleste titler (i alle fall de største) kommer ut i omtrent alle bokhandlere og biblioteker, og får en OK hylleplass. Eksempler på slike forlag er etter min mening Pantagruel, Silke og Pax.

Faksimile Dagbladets Krimbilag denne uken

Faksimile Dagbladets Krimbilag denne uken

Noe av kritikken mot forlagsindustrien i Norge har gått på akkurat dette. Det er kun noen forlag (les listen over) som blir «godtatt» som seriøse og/eller store nok til å bli tatt med i beregningen. Et godt eksempel på dette er Dagbladets litteraturmagasin i forbindelse med krimfestivalen i helga. Svært mange forfattere og bøker blir behørig omtalt, selv om de har bøker som ikke blir utgitt denne våren. Derimot blir for eksempel Roar Sørensens «Smertens Aveny» (Commentum forlag) og Vidar H. Andersens «Mysteriet» (Nova Forlag) ikke nevnt med ett eneste ord. Dette til tross for at begge gir ut nye og aktuelle krimbøker nå til påske. Hvorfor? Vel, det må nesten Dagbladet eller Krimfestivalens ledelse svare for, men det er nærliggende å tro at det er fordi forlagene deres ikke blir sett på som store og seriøse nok. Dette til tross for likeverdige medlemskap i Forleggerforeningen.

Jeg har jo opplevd mye av det samme rundt utgivelsen av min kones roman «Stryk meg over håret» på Commentum i høst. Boken blir tatt inn av et fåtall bokhandlere. Forlaget tør ikke oppnevne noen av sine titler til Kulturrådets Innkjøpsordning fordi de er redd for å bli nullet, og de økonomiske konsekvensene av det ville bli for store. Bibliotekene får dermed ikke leseeksemplarer, og må kjøpe inn boken basert på at jungeltelegrafen når fram. Tittelen blir aldri brukt bokhandlernes salgskampanjer hverken på nett eller i papir.  Avisredaksjonene anmelder ikke boken. Forlaget har ikke økonomisk rygg til å bære store reklamekampanjer. Det er utrolig fort gjort å bli gjemt og glemt.

På små forlag handler det om å GJØRE seg synlig. Her en reportasje på tre sider om Agnes Matre i KK i februar

På små forlag handler det om å GJØRE seg synlig. Her en reportasje på tre sider om Agnes Matre i KK i februar

Heldigvis var vi en av dem som klarte å nå ut likevel. Gjennom aktiv og massiv (gratis) markedsføring på sosiale medier, kontakt med bokbloggere, nyhetsbrev på mail, og selvsagt jungeltelegrafen. Likevel, til tross for en enorm suksess og stor synlighet, så tilsvarer ikke salget mer enn et lite førsteopplag hos de store forlagene. Hvorfor? Jo, fordi boken ikke er en del av et system der en blir distribuert ut til hver minste lille krok i landet. For forfattere som ikke blir utgitt på de ti største forlagene så må en mase seg inn i det gode selskap i hver eneste bokhandel, på hvert eneste bibliotek, på hver eneste litteraturfestival, i hver eneste avis og på hver eneste fjernssynsstasjon. En blir aldri invitert. Aldri inkludert. Aldri tatt med som en selvfølge.

Hva så? Er ikke dette greit da? «Survival of the fittest». Ingen ønsker kommunisttilstander. Når en velger å gi boken sin ut på et lite forlag, ja så er jo dette en del av «pakka» som en må godta. «Er boken god nok så selger den» er et uttrykk som forlagene ofte bruker. Men, det stemmer ikke. Hadde det vært sant så ville Roar Sørensen solgt fletta av Lars Kepler denne våren. Det kommer han garantert ikke til å gjøre. Hadde det vært sant at gode bøker selger best så ville folk knapt ha hørt om «Fifty shades of Grey». Det handler og markedsliberalisme. Bøker som markedsføres bredt og stort selger bra. Bøker som selger bra får de beste plassene i butikken både i bokhandelen, på biblioteket og i nettbokhandelen. Bøker som blir sett blir lest. Bøker som blir lest blir en snakkis. Snakkiser selger enda mer enn de kanskje fortjener. Gode salgstall gjør at en blir solgt videre til andre land. Slik går spiralen, og den skal det intet mindre enn et mirakel av en bok til for å klare å bryte for et «lite» forlag. De makter ikke å starte nederst i spiralen, og går derfor glipp av hele turen. Akkurat det kan synes urettferdig for noen. En starter med et tidshandicap på 10.000 meter, og en får i tillegg hinder i løpebanen som en må over i motsetning til de andre. Da skal en være jævlig god for å klare å vinne løpet.

Hvorfor finner vi ikke forfatteren bak "Brente barn skyr ilden" i dobbeltside i Dagbladets litteraturmagasin? Er det fordi forlaget heter Panthera, og ikke Cappelen?

Hvorfor finner vi ikke forfatteren bak «Brente barn skyr ilden» i dobbeltside i Dagbladets litteraturmagasin? Er det fordi forlaget heter Panthera, og ikke Cappelen?

Mitt hovedpoeng er at vilkårene for forfattere er ikke like i Norge. Det er en forskjell på å bli utgitt på Cappelen Damm og på å bli utgitt på Panthera Forlag. Det betyr ikke at det er umulig å slå igjennom på Panthera, det er bare langt vanskeligere. Det betyr heller ikke at du er sikret suksess, heder og ære om du blir utgitt på Cappelen Damm. Men, veien er nok kortere og lettere.

Det er utvilsomt en uting at forlagene eier de største bokhandlerkjedene. Det gjør nåløyet for smalere titler og mindre forlag å komme igjennom enda mindre. Det er også en uting at forlagene må dekke store kostnader ved å bli nullet på innkjøpsordningen. Det fører til at de små vegrer seg fra å melde inn titler, mens de store har rygg til å takle et lite tap, og melder inn hele høstlista. Ordningen favoriserer med andre ord ikke nødvendigvis de beste titlene, men derimot de rikeste forlagene. Jeg synes også det er for lettvint av landets ulike kulturredaksjoner å bare skumme overflaten av bokmarkedet og forholde seg utelukkende til titler fra de største forlagene.

Det jeg derimot synes er helt greit er at vi har forlag med varierende grad av suksess, og som dermed har anledning til å profilere sine egne titler mer. Å beskylde dem for proteksjonisme eller kartellvirksomhet bare fordi de ønsker å selge sine egne boktitler i størst mulig grad blir for dumt. Det er også for dumt å tro eller å påstå at de store forlagene kun tenker på egen profitt. Ja, de vil selvsagt også tjene penger. Enhver bedrift har dette som sitt primære mål. Jeg synes imidlertid de største forlagene i Norge viser en imponerende evne til å ta inn smale titler som umulig kan bli salgssuksesser. Dette gjør de fordi de er seg bevisst sin oppgave som kulturbærer. For å ha råd til å tape penger på alle disse høylitterære smale titlene så er de avhengig av noen hylleveltere også, og derfor benytter de seg av de enorme salgsapparatene  de har. Det er ingen tvil om at Lars Keplers «Sandmannen» er med på å finansiere utgivelsen av Siri M. Kvammes «Nattgjengar». Uten «Fifty Shades of Grey» ville Gyldendal hatt langt mindre spillerom til å gi ut høyverdig lyrikk for voksne. Porno til massene gir faktisk poesi til kultureliten. Slik er det, og etter min mening så er dette helt rett. Prisen å betale for dette er altså at det er tøft å være liten.

Da har en to valg. En kan kjøpe seg større og større etterhvert (som for eksempel Vigmostad & Bjørke) eller en kan nøye seg med å være mindre, og selge sine bøker i mindre opplag til sitt eget begrensede distribusjonsnett. Dersom forfatterne har problemer med det, ja så bør de kanskje prøve enda hardere å bli antatt på ett av de 10 store. Er det å banne i kjerka, eller?