Stikkord

, , , , , , , , , , ,

Velkommen til mitt lille møte med februarbøkenes verden....

Velkommen til mitt lille møte med februarbøkenes verden….

Ordene fra januar dirrer fremdeles som en kjølig tone i ryggmargen mens årets andre måned langsomt er på vei ut av sine Mørke rom.

Katten har våget seg ut på trammen og slikker livgivende lys fra en blek sol. Han hutrer fremdeles. En lett skjelving i pelsen over ryggen i musisk takt med naboen som slår floker.

Vinteren er Satans verk, slår jeg fast. Det fantes ikke neglebit, rimbarter eller gåsehud i Adam og Evas paradis. Jeg gripes av drømmen om en gang å slippe tak. Aldri mer iføre meg raggsokker og stilongser som klør. En evighetssommer der solen aldri dør. Mitt eget Cafe del Màr i solnedgang. En tilstand der hvert eneste døgn omsluttes av det evige lyset fra solen. Et sted der februar ikke er til.

Jeg ser på rimet som har lagt seg som et hvitt glitrende dekke i gresset utenfor. Et nakent testament fra solens fravær gjennom mørketiden. En påminnelse om at vi er her på lånt tid. En dag vil også vi gå inn i en mørketid som dekker oss med rimfrost. Vil jeg i det hele tatt stå nevnt i en Journal 64 år fra nå? Vil det være et eneste spor av meg igjen på denne snurrende tidsmaskinen? Eller vil jeg, som de hvite frosne gresstråene, skaffe meg nytt liv fra dype røtter som tåler mørketid og tele. Er jeg fremdeles et potensielt liv når kulden fanger meg der fremme?

Jeg hutrer, og tar et fastere grep om ullpleddet jeg har rundt meg. Kjenner at kroppen fremdeles jobber med å slite i stykker de siste influensavirusene som har formert seg i kroppen min uten min tillatelse. En internering. Et overgrep. En fallitterklæring over mitt skrøpelige forsvarsverk. Min kropp vil aldri få et Magellans Kors reist til ære for den kampen som ble vunnet mot fienden. Det er en lydløs seier som venter. Stillheten etterpå føles mer som en lettelse. Ingen jubel. Ingen marsjerende opptog. Ingen fanfaner som kan bevitne at slaget er vunnet. Bare stillhet og søvn. Langsomt vil kroppen atter en gang våkne til liv og i sitt eget speilbilde bevitne at krigen er over. En usynlig seier …

Ennå er den ikke her, seieren. Det vil ta tid. Frelseren holder sin hånd over meg i mine hustrige feberfantasier. Vokter, vaker og beskytter. Jeg våkner av en solstråle. En enkelt stråle som sniker seg inn mellom persiennen og treffer meg i øynene. En mikroskopisk stråle av energi og varme, men likevel ispedd uendelige mengder med håp og lovnader om bedre dager etter dette. Varmere dager. Dager da katten kan krølle seg sammen på trammen uten å få frostskader på bjellene. Dager da naboen kan kassere dundyna og nyte sin sigarettrøyk i fred for den beskjemmende frostrøyken. Dager da kroppens kamp mot virus bare er et vagt ubehagelig minne fra en litt annerledes februar …