Hafez al-Assad

Svenske Fares Fares og danske Nikolaj Lie Kaas i rollene som Hafez al-Assad og Carl Mørch
Svenske Fares Fares og danske Nikolaj Lie Kaas i rollene som Hafez al-Assad og Carl Mørch

Hafez Al-Assad traff meg som et godstog fra første stund i Jussi Adler Olsens Avdeling Q-debut «Kvinnen i buret«. Hans fantastisk naive troskyldighet er bare en maske, det skjønner vi nå. Under den ligger en skarpsindighet som ville fått Sherlock Holmes til å rødme. Likevel så er det alle hans ordspill med kameler, og hans stadige språklige misforståelser som skaper karakteren til noe helt spesielt. 

Jeg hadde enormt sansen for måten Assad framsto på i første bok om Avdeling Q. Vet ikke om jeg er like begeistret for den stadig mørkere versjonen av Assad som vi ser utvikle seg i de neste bøkene, men det ligger en forhistorie som ennå ikke er avdekket rundt Assads liv og gjerning. Det er spennende.

Hans ufrivillig morsomme kommentarer, og hans enfoldige naivisme var så morsom i «Kvinnen i buret» at jeg lo på meg både brokk og lumbago. Han kom ikke bare inn i boken som et friskt pust… Han kuppa heile driden! Vaskehjelpen som helt uten å spørre tar seg større og større friheter inne på Carl Mørchs nye kontor. Etterhvert tar han mer og mindre over hele etterforskningen iført en dobørste i venstrehånda, og en kopp rykende fersk (og kvalmende søt) urtete i den høyre ;).

Hans gebrokne dansk fører ustanselig til misforståelser og morsomheter. Likevel er han alltid like blid og glad. Tar alt som skjer med et smittende godt humør. En naiv og barnslig stå-på vilje som er som et fly-krasj i møte med den mutte, gretne og svært så bedagelige etterforskningslederen Carl Mørch. Jeg skrev dette om Assad etter å ha lest første bok i serien i november:

Assad er uten sidestykke den herligste romanfigur jeg noen gang har møtt på. Full av et misunnelsesverdig godt humør, positiv innstilling, verbale anekdoter, enfoldig naivisme, finurlige påfunn og treffende replikker, framstår han som den mest utrolige hjelper en krimhelt noensinne har hatt. Assad overrasker i hver eneste scene. Han er altså vaskehjelpen som gradvis blir politimannens umistelige høyre hånd, høyre fot og høyre hjernehalvdel.

Sammen er de Avdeling Q. Et umake par som i  utgangspunktet  er fullstendig ute av stand til å løse noe som helst. Men, som du sikkert allerede skjønner så er det  det de faktisk gjør.

Jeg merker meg at i den pågående filmatiseringen av «Kvinnen i buret» så har regissøren og manusforfatteren bestemt seg for å gjøre Assad til en mer normal politiassistent fra starten av. TABBE!!!! Gjør de det blir Assad bare seriens «innvandreralibi» og ikke noe mer. Den mørke innvandrerpolitimannen som skal hjelpe den hvite og flinke etterforskningslederen. Blæh! Nei, Assad hadde fortjent bedre enn som så.

De som fikk med seg Jussi Adler Olsens intervju med Bokprogrammet i fjor vår lærte også at samtlige karakterer i serien er planlagt et livsløp for over 10 bøker. De utvikler seg og forandrer seg. Allerede nå etter fjerde bok ser vi en langt mørkere, mindre humoristisk versjon av Assad. Mer voldelig, mer fordomsfull og langt mer usympatisk på alle måter. Jeg kunne tenkt meg å gi Jussi Adler Olsen to tette og ei badehette for å gjøre dette, men må vel bare finne meg i at min Assad først og fremst lyser i Kvinnen i buret. Trist men sant!

Her er et lite utdrag fra et intervju Jussi Adler Olsen gjorde med det amerikanske tidsskriftet «Shelf awarness«, der han svarer på hvilke tanker han har rundt karakteren Hafez al-Assad:

Assads historie er et af Afdeling Q’s bærende og mest hemmelighedsfulde elementer. Han opstod af en enkelt sætning, som min gode ven og oversætter Steve Schein gav mig en dag, hvor jeg ringede ham op og erklærede, at jeg savnede ham, og at jeg tænkte på ham meget ofte. Hvorpå han svarede: “Hey Jussi, that’s fantastic. Two souls in one mind. I am ALSO always thinking of me.”

Gennem denne enkle sætning opbyggede jeg den skæve figur Assad. Han er som Don Quixotes sidekick Sancho Panza, levende og vital og fuld af krumspring og den, der sætter en historie i gang. Samarbejdet imellem Carl og Assad kan tolkes som Sherlock Holmes’ og Dr. Watsons, men helt Watson er Assad nu ikke. Assad er den unikke rengøringsmand, der går Carl til hånde og virker enfoldig, men i virkeligheden rummer stor humor og intelligens og hertil politiefterforskningsmæssige egenskaber i en grad, vi ellers ikke regnede med at møde. Assad er skabt til at være Carls katalysator. Han er ham, der kan få denne dovne, arbejdstrætte overordnede efterforsker til at interessere sig for sit job og sine omgivelser. Og samtidig er Assad et lysende eksempel på en indvandrer, der er ligeværdig, mindst lige så godt uddannet som en selv og ikke det mindste bange for, at forskellige kulturer arbejder side om side. Assads lange historie, som udvikles gennem de mange romaner, er mindst lige så spændende, grum og uforudsigelig som Carls.
Bare vent!

Her er bøkene der du kan lese om Hafez Al-Assad. Linkene viser til min omtale:

Kvinnen i buret

 

Kvinnen i buret

 

 

 

Fasandreperne

 

Fasandreperne

 

 

 

Flaskepost fra P

 

Flaskepost fra P

 

 

 

Journal 64

 

Journal 64

 

 

 

Aschehoug_AdlerOlsen_Marcoeffekten_omslag.eps

 

Marco-Effekten

19 comments

Add Yours
    • bokbloggeir

      Ja … Ikke sant? Synes det er trist at de gjør ham om til å bli en ordinær politiassistent som hjelper Carl Mørch i filmene, mens i bøkene blir han jo nesten litt skummel etterhvert …

      Liker

  1. Åslaug

    Jeg har flere ganger vært innom at nå er det på tide med Adler Olsen for meg også. Har ikkelest noe av han. Artig tiltak med uketipset! Spent hver uke på hva som kommer.

    Liker

  2. astridterese

    Jeg er helt enig i at den Assad du møter i Kvinnen i buret er den Assad jeg ønsker å lese om. Samtidig er der noen glimt i de andre bøkene som virkelig får meg til å undre meg over hvem denne mannen er!

    Liker

  3. beroene

    Assad er herleg. Og spennande. Eg er (som eg ofte masar om) lydboktilhengar, og måten Helge Winther-Larssen «spelar» Assad på i lydbokversjonen, er hysterisk.

    Liker

    • bokbloggeir

      Sier du det? Kanskje jeg bør gi lydbøker en ny sjanse. Sist jeg prøvde holdt jeg på å klikke. Tankene mine flyr av sted med ujevne mellomrom. Da stopper lesingen opp, men den fordømrade lydboka fortsetter jo å male videre … Sukk!

      Liker

  4. hverdagmedoss

    Å! Assad vil jeg også bli kjent med! og uten å ha lest bøkene, må jeg si meg enig med deg i at de ikke må gjøre Assad mer «spennende» og politisk korrekt i filmene! Han høres bare herlig ut som han er!
    Og for å støtte beroene: Helge Winther-Larsen er dyktig og leser helt fantastisk! Jeg kan selv bare høre lydbøker når jeg går. Setter jeg meg i sofaen, vandrer tankene og jeg klarer ikke å konsentrere meg om boka. Men bok og tur = to fluer i en smekk 🙂 Vinn-vinn!
    Ønsker deg en glad dag!
    Pia

    Liker

    • bokbloggeir

      Hei Pia!
      Jeg tror jeg setter to strek under den kommentaren din 😉 Helt riktig det du sier om Assad. Dessuten kan det godt tenkes jeg hadde funnet mer ro med lydbok på tur enn hjemme

      Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s