En kjapp Journal mens vi venter på Marco

Den fjerde boken i Jussi Adler Olsens serie om Carl Mørch, Assad og Rose er Journal 64. Bokserien om Avdeling Q har tatt helt av internasjonalt, og en hel verden venter nå på at Marco-effekten skal bli oversatt til deres språk. Her i Norge vil det si noen få uker til i spenning. Enn så lenge bør Journal 64 leses – og nytes.

Etter å ha lest de tre første bøkene i serien, Kvinnen i buret, Fasandreperne og Flaskepost fra P på en måned før nyttår, så gav jeg meg selv (og leserne ) en måneds nødvendig Jussi-pause. Overdosen var overhengende nær, og jeg trengte et pusterom. Jeg var ikke mange dagene inn i januar før jeg angret bittert på det stupide valget. Å la Journal 64 stå urørt i hylla helt til februar viste på kalenderen var en prøvelse. Den lokket og lurte med den fristende bokryggen sin.

Da den endelig kunne tas frem etter jeg hadde lest ut Gillian Flynn sin Mørke rom så var det med en viss andektighet, og store forventninger. Reiste på hyttetur til Voss med den som eneste papirlektyre. Nesten 500 sider lang. Det måtte holde selv for en nyfrelst boksluker som meg tenkte jeg.

Joda … Den holdt i tre dager! Latterlig … Jeg burde jo visst bedre. Når det er sagt så var det tre fantastiske dager. Er det noe Jussi Adler Olsen er flink til, så er det å skrive pageturnere. Jeg drives fra side til side uten at jeg enser hverken rom eller tid. Noen kaller det pur leseglede, og jeg skriver gladelig under på det oppropet.

Journal 64 starter med et nys (ja, det er mye influensasymptomer i boka) og et gammelt mysterium om flere forsvinninger fra en kort tidsperiode i 1987. Forsvinningene knyttes etterhvert opp mot det ytterliggående brunskjorte-partiet Rene Linjer, og dets 88 år gamle leder. Samtidig som forsvinningene nøstes opp av Carl, Rose og Assad, følger vi Nete Hermansens historie fra barn til voksen, og det som til slutt skal kulminere i bokens høydepunkt. Vil ikke røpe for mye her, så jeg lar det bli med det.

På samme måte som i både Fasandreperne og Flaskepost fra P så møter vi drapsmannen ved navn tidlig, og selve drapsgåten blir aldri et mysterium. Motoren i historiene til Jussi er ikke hvem, men heller hvorfor og hvordan. Så også med Journal 64. Liker jeg det? Nja … ikke helt. Er fremdeles glad i å lure på hvem som kan stå bak forbrytelsen når jeg leser krim. Motiv og metode vil aldri bli noe mer enn oppklarende momenter i en god krim for meg.

I Flaskepost fra P klarer Jussi å gjøre antagonisten så til de grader skummel at det på mange måter veier opp for at vi visste hvem han var. I Journal 64 er ikke dette mørke og skremmende like fremtredende. Det blir aldri skikkelig skummelt, men han holder nysgjerrigheten min ved like hele veien ved at jeg lurer fælt på hvorfor vedkommende begår de grusomme handlingene. Når jeg så vet det, så er det hvordan morderen klarer å utføre drapene som holder interessen oppe.

Jeg forsto løsningen 70 sider før boken var slutt, og det gjør jo at det var litt forutsigbart, men måten løsningen kom for en dag på var kanskje noe av det mest creepy jeg har lest på krimfronten på år og dag. Skikkelig fin twist som gav meg bilder i hodet av gamle Roald Dahls «Tales of the unexpected» episoder på NRK. Avslutningen er verdt å vente 450 sider på.

Som sagt så turboleste jeg boken på tre dager, og det alene vitner om en svært god krim. I tillegg så har oversetteren denne gangen gjort en mye bedre jobb enn ved de tidligere bøkene. Nå flyter språket fint og uforstyrret gjennom hele boken. Nerven holdes ved like, og karakterene er i stadig utvikling. Det er helt tydelig at Adler Olsen har en langsiktig plan med dem. Vi kommer også litt etter litt nærmere en løsning på Carl Mørchs opprinnelige krimgåte. Hva skjedde den dagen han og de to politikollegaene ble skutt?

Boken har en del løse tråder i subplottene, men det er tråder jeg regner med vil bli fulgt opp i bøkene som kommer. Jeg er forlengst solgt, og drømmer meg bort i disse bøkene. Som gammel Hardygutt-elsker fra tidlig åttitall klarer jeg ikke motstå serier som dette. Det trigger noe ved lesegleden min når jeg får møte figurene igjen og igjen og igjen. Om en liten stund dukker nok Marco-effekten opp i posten. Den kommer jeg ikke til å vente en hel måned med å lese.