Stikkord

, , , , , , , ,

Mørke romDet er ikke ofte du støter på krimromaner som utfordrer deg ved å riste i sjangerens grunnmur. De få gangene det skjer er det sjelden spesielt vellykket. I Gillian Flynns «Mørke rom» blir jeg utfordret igjen, men jeg elsker det!

Mørke rom er rett og slett en svært spesiell historie med et uvanlig persongalleri og med en utradisjonell oppbygging. Alt snekret sammen i en mørk, creepy atmosfære som får det til å gå kaldt nedover ryggen på de fleste. Du merker det helt fra første side. Uhyggen som sprer seg i blodet ditt som en saktevirkende gift fra en veneflon på hånda. Du vet at noe fælt er i ferd med å skje, og at det er for sent å gjøre noe med det.

Historiens protagonist, Libby Day, er så langt fra en tradisjonell krimhelt som det er mulig å komme. Hun er en usympatisk, lat, hatsk, grisk og selvmedlidende kleptoman uten et snev av empati for de hun skader, ødelegger og bruker på sin vei. Hun er en rendyrket parasitt. Det eneste som får oss som lesere til å trykke henne til vårt bryst i starten av boka er hennes grusomme forhistorie, og at det er så innlysende hvor skadet hun er blitt av denne hendelsen. I tillegg har hun en befriende svart humor som gjør det noe enklere å svelge de usedvanlig usympatiske sidene hennes.

Likevel, og kanskje akkurat derfor, blir jeg så fengslet. Jeg merker at det morer meg at forfatteren faktisk har turt å velge en tvers igjennom usympatisk, kortvokst og uflidd jente som hovedperson. Til alt overmål så bruker Gillian Flynn også 1.person som synsvinkel når det gjelder sin hovedperson. Det gjør at vi kommer enda nærmere bitchen Libby Day. Jeg kommer faktisk ubehagelig tett på henne. Får detaljer rundt hennes tanker og liv som gjør at jeg vemmes i ubehag. Er ikke det deilig? Hvor ofte blir du faktisk fysisk berørt av lesingen?

"Mørke rom" er amerikanske Gillian Flynns andre roman.

«Mørke rom» er amerikanske Gillian Flynns andre roman.

Antihelten er jo ikke noe nytt i krimmens verden, sier du kanskje nå, og lurer på om jeg i det hele tatt har noe å fare med. Jada, antihelter finnes det nok av. Harry Hole, Varg Veum, Carl Mørch og Sherlock Holmes er ikke akkurat sympatiske A4-personligheter som en har lyst til å invitere på en hyggelig familiemiddag. Men … De har noe helteaktig ved seg. Harry Holes bunnløse ærlighet og rettferdighetstrang, Varg Veums empati for de sosiale utskuddene, Carl Mørchs  evne til å se sammenhenger ingen andre ser, eller Sherlock Holmes usedvanlige intelligens og øye for detaljer.

Libby Day er fullstendig blottet for alt dette da vi møter henne i starten av boken. Hun er rett og slett et ubehagelig vesen med ubehagelige tanker og en ubehagelig oppførsel. Så skjer altså det forunderlige at vi likevel, trass i alle hennes åpenbare lyter, blir så inderlig glade i lille Libby. Det er f*** meg godt gjort! Her har Gillian Flynn klart et mesterstykke innen forfatterkunsten, og hun har gjort det med kløkt og gode litterære virkemidler. Humoren er ett av dem. Den går som en rød tråd gjennom hele boka. Forfriskende, selvironisk, svart og samfunnskritisk. Selv i de mest intenst spennende partiene hender det jeg humrer og ler av Libbys tanker eller handlinger.

Historien starter med at vi møter den voksne Libby og får presentert familetragedien som skjedde da hun var åtte år gammel i 1985. Hennes storebror dreper moren hennes og de to søstrene i et vanvittig blodbad og sinne en natt. Libby klarer å rømme ut gjennom vinduet, og slipper med det unna broren med nød og neppe. Broren hennes blir dømt for drapene etter hennes øyevitneskildringer i retten. Så i voksen alder blir Libby kontaktet av en gruppe mennesker som fråtser i gamle massakrer. Kill Club. De hyrer inn Libby for å få fram flere detaljer fra hendelsen som skjedde 24 år tidligere. Libby godtar, grisk som hun er, tilbudet fra Kill Club. Samtidig som vi følger Libbys jakt etter blodspor fra massakren, så følger vi de ulike familiemedlemmene på den skjebnesvangre dagen i januar 1985. Litt etter litt åpenbares hemmeligheter, og uhyggen brer om seg.

Jeg elsker bøker der jeg merker at forfatteren har gjort tydelige grep for å holde på og porsjonere ut spenningen. Denne romanen er et prakteksempel på akkurat dette. Hver eneste gang vi er innom en av karakterene så kommer en ny detalj fra mysteriet til overflaten.Det er både pirrende og spennende, og gjør at jeg som leser blir engasjert mens jeg leser.

Font ForlagDe som følger med på min side på Goodreads eller bokelskere.no, vil se at det mangler en stjerne på toppscore. La det være sagt først som sist. Dette var så tett opptil full pott som det går an å komme. Det som gjør at ikke sekseren ble kastet handler om et knippe ørsmå detaljer. Ubetydelige hver for seg, men samlet sett så mangler det litt. Et par av de mest interessante karakterene får litt for liten plass i historien. Noen av trådene som slippes blir ikke fulgt opp skikkelig. Motoren i Bens og Pattys historier fra 1985 er litt for treg og omstendelig i starten.

Som dere ser. Alt dette er bare småplukk. Mørke rom er en uhyggelig og skremmende historie ispedd mye humor og artige karakterer som du ikke møter hver dag. Løsningen ser du ikke før den kommer, og da tenker du: Ah, dette burde jeg jo sett. Det ble jo sagt tidlig i historien. Så forbanner du din egen dumhet en stund, mens du samtidig undres litt på hvilket gen disse forfatterne er født med som gir dem slike geniale løsninger. Mørke rom anbefales på det sterkeste. Font forlag har gjort et funn ved å knytte til seg Gillian Flynn.