Adam og Eva – Langt fra Paradis

Det er langt fra Adam og Evas Paradis i Edens hage  til hustrige og vinterkalde Finland. Omtrent like langt er det fra Arto Paasilinnas forskrudde skjønnlitterære verden og til min oppfattelse av hva som er god litteratur. Hans siste bok, Adam og Eva, er like morsom og underholdende som omslaget på boken tilsier.

Omslaget viser et batteri. Javel … Originalt. Strippet for stash. Naivt. Minimalistisk. Fargeløst. Nakent. Se på det … Sug til deg stemningen i bildet. Kjenn på følelsen som ligger i omslaget. Føler du ingenting …? Akkurat. Point taken?

Akkurat slik opplevdes boken for meg. 187 sider med pjatt. Pregløst. Uten sjel. Stillestående, og mest av alt usedvanlig kjedelig. De første 30-40 sidene var OK. Litt snert og humor et par steder. En svært lovende protagonist, og en artig og annerledes historie. Dette kunne bli til noe bra bare Arto fikk igang motoren, tenkte jeg … NOT! I stedet for å vri om tenningen skrudde han løs batteriet og gav meg en faglig forelesning om gjenstandens fortreffelighet.

Denne boken er i tillegg til å være gudjammerlig kjedelig også skrevet i en stil som gjør at jeg reiser bust. En god fortelling skal ha driv, snert, gode skildringer, artige karakterer og overraskende vendinger. Adam og Eva mangler alt dette. Etter de første 40 sidene skrus tempoet ned til krabbegir, og vi får lange (svært lange) faktabeskrivelser av alt som er revnende likegyldig for leseren. Side opp og side ned med rombeskrivelser, gjenstandsbeskrivelser og miljøbeskrivelser. Når hovedpersonen etterhvert blir rik begynner han å bruke mye penger på rare ting, men Arto Paasilinna sin måte å formidle dette på er som å fortelle noen om en vits en overhørte på bussen, men ikke fortelle vitsen. Hvor morsomt er det å få vite faktumet at Eva har havnet på fylla i India, for så å våkne i New Zealand? Ingen detaljer utover det at hun hadde sovet over hos noen uteliggere?

Kanskje er dette genial og stor litteratur som en enkel sjel som meg ikke skjønner. Jeg ser virkemidlene Paasilinna bruker. Strippe alt slik at det blir nakent. Fjerne følelsesregistret fra karakterene. Bruke en naivistisk fortellerstil for å gjøre det dumme dummere, og på den måten få fram humor. La leseren lese alt det vesentlige mellom linjene. Jeg sier det først som sist. Vil du absolutt lese om Adam og Eva så velg heller de to i Bibelen. Den fortellingen har i det minste en skikkelig skummel slange. Alt denne boken har er lange og kompliserte finske navn som gjentas med for og etternavn til det kjedsommelige, en avhandling om batterienes egenart og elektrokjemi, og en beskrivelse av hvordan en kan bruke noen milliarder finske mark på fyll, spetakkel, veldedighet og uvesentligheter.

Beklager Arto … Men dette var mer søvndyssende enn innsovingstabletter. Jeg har lest min siste Paasilinna-roman. Takk og pris for at den var på under 200 sider. Jeg hadde ikke orket en side til med dette våset.