En litt annerledes Januar …

Velkommen til mitt lille møte med bøkenes verden....
Velkommen til mitt lille møte med bøkenes verden….

En mørk isrose speiler meg som et Marekors i stuevinduet. Får meg til å framstå som et sprukket kar. Fra ventilen øverst kjennes en isende trekk som kryper inn i kroppen. En hutrende bevegelse med skuldrene. Pleddet litt tettere rundt midjen. Koppen på bordet har livgivende dråper av varm melk med honning, og jeg omslutter den med Rene hender. Ikke for å drikke av Edens flytende elver, men for å snike til meg varmen fra koppen.

Januar er kald. Ute knasprer det i rimfrost under beina til naboen, mens han begjærlig smugrøyker i le for nordavind og nysgjerrige unger. Julesangene har hilst til lua og sagt farvel. Tilbake står bare tomheten etterpå. Tomheten etter alle trolldeignissene som studerte meg fra kaminen. Tomheten etter det lysende treet som ga fra seg en imaginær varme i kroken. Tomheten etter juleglad familielatter som  ligger igjen som et ekko i tause vegger. Tomheten i magen etter julemåltider som for lengst er fortært, og som kun ligger igjen som en fettreserve rundt linningen. Tilbake står januar naken med mørke isroser i vinduene og tause smugrøykende naboer. Kald. Ubeskyttet. Hustrig.

Januar er mørkets måned. Korte dager som har hastverk med å bli natt. Selv ildens lys fra peisvinduet klarer ikke skyve bort det kvelende sorte. Som en Flaskepost fra Passerte tider så  suger mørket både krefter og livsvilje fra sjelen og spytter det ut under dundynene i nattens ensomme maratonløp mot dagen. Holder deg nede når du må opp. Telen sitter meterdyp i gulvbelegget og stjeler varme fra bare føtter i morgenmørket. Litervis med beksvart kaffe akkompagnerer morgenmørket i en langsom engelsk vals, og tiner frosne tær. Mens Blodtåken siver forbi samles kroppen  i en sittende fosterstilling under ulltepper.

Utenfor hyler januarkulingen og dobler de effektive kalde blå. River og sliter i skrantne levegger, blafrende presenninger og i den røykende naboen. Mens mørket fremdeles holder en dirrende hånd over en gråblek soloppgang stikker jeg den kalde nesen fram fra pleddet. Lar varmen fra rykende melk med honning spre seg fra hendene og kikker ut på den blå timen. Dette er Vredens tid, blir det sagt, men jeg kjenner kun innhul angstfull kulde som har satt seg fast i knoklene.

Kattens intstinktive trang til narsissistisk selvtilfredshet får ham til å krype nærmere flammene fra peisen. Da solens første januarstråler når frem til meg gjør jeg det samme. Lar kattepelsen, peisvarmen og ullpleddet varme meg opp mens jeg smiler lurt til Allans finurlige betraktninger i Hundreåringen som krøp ut av vinduet og forsvant. Når Allan kom seg over Himalaya på egenhånd så burde jo jeg komme meg gjennom januar uten varige men. Katten maler, solen skinner, og en ny og litt lengre dag enn i går har jaget mørket vekk for en stakket stund.

14 comments

Add Yours
  1. Åslaug

    Herlig beskrivelse av januar! Med boktips innimellom. Dette kan du! Jeg skal male i dag, så nå fyrer jeg i ovnen og skal lage meg en espresso. Med musikk fra spilleren og nå en liten solgløtt inn i stua, tror jeg kanskje det kan bli til noe i dag. (Må fullføre et bilde jeg har strevd med….)

    Liker

  2. Artemisia

    Herlig!! Humrer litt her jeg sitter og skummer over en gang til for å lette etter metaforene- eller similisene,- som jeg lærte om på et skrivekurs med Merethe Morken Andersen. Skrive kan du Geir, ingen tvil om det– Og jeg ser jo at du jobber med noe kiminellt for tiden.;)

    Liker

  3. Anette

    Wow, fantastisk!! Du har virkelig ordet i din makt, og jeg gleder meg til hvert eneste innlegg du skriver 🙂 (og her må jeg innrømme at jeg tenkte «fillern, hvorfor kom jeg ikke på det først» – selvfølgelig med et smil 🙂 ) Ønsker deg en super helg, og takker samtidig for de gode tipsene du la igjen på bloggen min i går!!

    Liker

  4. En litt annerledes April … | Bokbloggeir

    […] Januar, Februar og Mars har kanskje sin forfrosne  ishjertesjarm, men jeg er et løvetannbarn og velger meg April. Ut av karrig jordsmonn strekker jeg armene opp mot himmelen og forbanner mørket og alt hans vesen. I April klamrer jeg meg fast til hver minste lille solstråle, og rir den langsomt til jeg har tappet den tom for dens livgivende proton av energi. I April er det mann mot natur i en siste kamp om tilværelsens eksistens. […]

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s