Stikkord

, , , , , ,

BlodtåkeI sin tredje roman om den brannskadde journalisten Henning Juul gjør Thomas Enger akkurat det jeg har bedt ham om å gjøre etter de to første bøkene. At «Blodtåke» trolig var ferdigskrevet før jeg publiserte min bokomtale av «Fantomsmerte» er jeg villig til å fortrenge for å kunne stille meg selv i et bedre lys.  Jeg sier bare tusen takk Thomas for at du var villig til å lytte …

Blodtåke kom ut på Gyldendal forlag nå i januar og er rett og slett en knakende god kriminalroman. Ikke helstøpt, for slike vederstyggelige klisjeer må jeg holde meg unna, nå som jeg skal tittelere meg som forfatterveileder 😉

Nei. Spøk til side. Blodtåke er på mange måter et helt nødvendig og usedvanlig godt skrevet hvileskjær fra Thomas Enger sin side i den seks bok lange romanserien om Henning Juul. Tempoet, som var ekstremt heseblesende i Fantomsmerte, er senket helt ned til krabbegir. Jeg vil nesten si at Blodtåke er en stille, tilbakelent og rolig kriminalfortelling. Nesten litt britisk i stilen, men uten det groteske som ofte følger i blodsporene til forfattere som Minette Walters og P.D James.

Det mørke, urovekkende og skremmende lurer likevel i krokene hele veien i denne romanen. Antagonistens uhyggelige tanker og lyster blir dryppet på leseren fra start til mål. Hans lyst til å «slukke lyset» i levende øyne gir oss en krypende  og creepy stemning som vi kjenner godt igjen fra psykologiske thrillere. Denne uhyggen brer om seg, og er på mange måter en av taktene i den totaktsmotoren som tøffer avgårde i et passende skjærgårdstempo.

Den andre takten er søsteren til Henning Juul, Justisminister Trine Juul Osmundsens, sine skjulte hemmeligheter. Hun har blitt utsatt for tidenes største karakterdrap i media etter å ha blitt beskyldt for å ha forgrepet seg seksuellt på et yngre Arbeiderpartimedlem. Hennes historie brettes ut i denne tredje boken om Henning Juul, og det har ant oss som har lest de to første bøkene at det ville dukke opp noe mer om henne underveis.

Thomas Enger har solgt en kvart million bøker om sin krimhelt Henning Juul. Bøkene blir bedre og bedre.

Thomas Enger har solgt en kvart million bøker om sin krimhelt Henning Juul. Bøkene blir bedre og bedre.

Som sagt så har jeg (helt urettmessig) påberopt meg en slags veilederrolle for Thomas Enger. I min bokomtale av den andre boken i serien «Fantomsmerte» påpekte jeg en del svakheter ved plottet og karakterene. For det første kritiserte jeg Enger for at hovedplottet på mange måter spilte andrefiolin i begge de to første bøkene. Dernest sa jeg at plottet var så konstruert og villedende i bøkene at det faktisk ble ganske vanskelig å forstå løsningen.

I «Blodtåke» har Thomas Enger ryddet opp i dette. Denne gangen er hovedplottet av såpass interesse at det i seg selv holder spenningen oppe. Mysteriet rundt sønnens død beveger seg bare langsomt i bakgrunnen. Plottet er heller ikke spesielt innviklet. Som leser forstår jeg alt som skjer, og det må jo sies å være en fordel.

Jeg hadde også tre ankepunkter i den bokomtalen. Det ene gikk på karakterenes merkelige og usannsynlige forvandling. Politietterforskeren som gikk fra å være en sleip, navlebeskuende, sexfiksert og  mindre intelligent machomann i bok nr.1 til å bli skarp, familievennlig og sympatisk i bok nr.2. I denne boken fortsetter han i samme spor, men mot slutten kommer det en genial vending som utløser en spontan applaus fra meg i sofaen. Bra Thomas! Samtalen med den kvinnelige politikollegaen over en øl var et befriende trekk. Henning Juul sin karakter er også langt mindre supermann-aktig i denne boken. Han er tilbaketrukket, og faktisk gjør han bare tre ting i løpet av boka. Alle tre tingene blir gjort stillferdig og uten dramatikk og action, men de er med og forløser det som skal bli oppklaringen på begge mysteriene.

Det siste jeg påpekte forrige gang var en lei tendens til logiske brist. Karakterene utfører handlinger mest for at historien skal gå framover slik forfatteren vil, ikke fordi det er det naturlige handlingene for et menneske å gjøre. Dette er blåst bort som dugg for sol i «Blodtåke». Alle karakterer opptrer naturlig og troverdig boken gjennom. Alt får sin pleusible forklaring til slutt.

Så kan en spørre seg hvorfor jeg er så begeistret for en kriminalroman som har en så stilletiende motor at Mieles oppvaskmaskiner blir som lufttrykkbor å regne når det kommer til desibel? Forklaringen er like enkel som den er vanskelig. Thomas Enger har gjennom de tre bøkene utviklet et plott og karakterer som vi er blitt glade og interesserte i. Vi følger dem med interesse nesten uansett hva det er de gjør på. I tillegg har forfatteren blitt en svært god forteller. Språket er blitt utrolig vakkert, lett tilgjengelig, og det flyter på en helt annen måte nå enn det det gjorde i starten. Jeg nyter lesingen selv i partier der det ikke skjer så mye, rett og slett fordi det som skrives er knakende godt håndverk.

Til tross for at motoren er som en tøffende totaktsmotor ute i skjærgården så er dette en utrolig spennende, lettlest, fin og godt fortalt historie som jeg anbefaler mine lesere på det sterkeste. Thomas Enger blir bare bedre og bedre, og dette var beste så langt i sekstetten om Henning Juul. Godt levert, Thomas. Du har nok en eller annen genial veileder som vet hvordan en god krim skal være 😉