Stikkord

, , , , , ,

Adam og EvaNeeeeeiii … Jeg har ikke tatt fram min gamle konfirmasjonsbibel. Den hellige boken har jeg lest (anbefales). Denne historien om Adam og Eva foregår rimelig langt unna melk og honning i Edens hage. Nærmere bestemt i hustrige og vinterkalde Finland.

Denne boken er forhåpentligvis en del av min nye litterære opplæring. Bøker utenfor min ordinære komfortsone. (I praksis vil det si alt som ikke er krim). Adam og Eva er skrevet av finnen Arto Paasilinna, og kom ut nå i januar på Aschehoug forlag. Jeg har foreløpig bare lastet ned en gratis smaksprøve på 46 sider fra ark.no, og så får vi se om det frister til å kjøpe boken. Foreløpig virker det lovende. 

Jeg har akkurat lest ferdig Hundreåringen som krøp ut av vinduet og forsvant. En feelgoodroman. I utgangspunktet ikke min greie, men jeg ble så begeistret at jeg fant ut jeg ville prøve meg på en til i samme gate. Forfatteren skal visstnok ha solgt over 200.000 bøker i Norge, så da må det vel være noe bra her?

På vaskeseddelen fra forlaget står det følgende:

Aatami – Adam – Rymättylä tror han har funnet løsningen på hele verdens energikrise: det ideelle batteriet. I miniformat. Men for å kunne virkeliggjøre planene sine trenger han penger. Hjelpen kommer i form av juristen Eva Kontupohja. Hun er riktignok ganske fordrukken, men dyktig og mer enn villig til å bidra med både juridiske råd og kapital. Aatamis ressursvennlige oppfinnelse vekker blandede følelser. Miljøvernerne jubler, og det finnes bedrifter over hele verden som vil kjøpe hans patent. Men blant oljelandene er man villig til å gå svært langt for å hindre at oppfinnelsen blir satt i produksjon.

Historien virker passe forskrudd, og de første sidene av boka fikk meg til å trekke på smilebåndet flere ganger. Tenkte derfor at det kunne være et godt utgangspunkt for en liten smakebit til dere der ute også. Her er et lite utdrag fra begynnelsen. Hovedpersonen har akkurat blåst seg selv og halve verkstedet sitt i lufta mens han eksperimenterer for å finne opp et nytt batteri som vil revolusjonere folks oppfattelse av energitilførsel:

Brannvesenet rettet strålen mot batteriverkstedets direktør, så han ble gjennomvåt til skinnet. Da jobben var gjort, fulgte det en samtale som inneholdt et større antall uttrykk i lavprosa, fra den ene siden om Aatami Rymättyläs servicevirksomhet på eksplosjonsfarlige batterier og fra den andre om Malm brannstasjons forhastede utrykninger til batteriverkstedet på Tatermyra. I løpet av årets første fire måneder hadde brannvesenets forskjellige enheter mottatt i alt seks alarmer fra Aatamis verksted i Batteriveien 7. 

Smakebit på en søndagSmåmorsomt, og skrevet i litt samme naivistiske stil som det Jonas Jonasson gjør i Hundreåringen, om enn ikke like vanvittig. Har litt sansen så langt, så får vi se om også¨denne romanen kan gi meg en liten feelgood følelse.

En ting har jeg likevel å utsette allerede … Kjære – Kjære Aschehoug … Dere må SERIØST ta en prat med avdelingen som har ansvar for omslagene. Dette er om mulig det tristeste og treigeste omslaget jeg noen gang har sett. Og jeg som ikke trodde det gikk an å overgå «Triangel» fra Cappelen i fjor. Jeg er faktisk glad jeg har den på Iphonen min som ebok. Da slipper jeg å se på omslaget hver gang jeg tar boken fram.

Ha en fin søndag alle sammen!