Stikkord

, , , , ,

HundreåringenDet var med en viss forundring Bokbloggeren registrerte en økende uenighet blant menneskeheten om hvorvidt det var lurt, og herunder også ganske praktisk, å lese bøker på skjerm i stedet for papir. Selv kunne han ikke helt forstå hvordan det ene skulle utelukke det andre, men bestemte seg for at det å lese på skjerm det hadde han aldri gjort før, så det ville han sikkert klare.

Som sagt så gjort, og før Bokbloggeren visste ordet av det så var han forsvunnet for omverdenen. Dette syntes Bokbloggeren var litt underlig i og med at han var så stor og skjermen var så liten, men så lenge det vanket en og annen god lesestund, og (om det lot seg gjøre) en liten pjolter i ny og ne, ja så var det helt greit for ham å bli usynlig for andre.

Teksten som var inni den lille skjermen (der den store Bokbloggeren nå befant seg), handlet om en hundreåring som het Allan, og som krøp ut av vinduet på gamlehjemmet og forsvant på bursdagen sin. Det syntes Bokbloggeren var et så finurlig og morsomt utgangspunkt på en historie at han trolig ikke ville funnet på det bedre selv. Bokbloggeren så for seg den kvikke hundreåringen, med de skranglete knærne, subbe bortover veien i tissetøflene sine, og tenkte som sant var at Allan var riktig så sprek alderen tatt i betraktning.

Nå har det seg en gang slik at hundre år er ganske mange år. Ja selv for en elefant så er det lenge, og Bokbloggeren var i grunnen ganske lettet over at oldingen Allan viste hensyn til ham som skulle lese historien, og ikke fortalte alt som hadde skjedd på hundre år i en og samme bok. Det var likevel nok å ta av, tenkte Bokbloggeren mens han bladde med fingeren. Hundreåringen hadde jo vært med på litt av hvert, og selv om han nesten fant opp dynamitten, så sto han heldigvis et stykke vekke hver gang det smalt. Andre karakterer i boka var ikke like heldige, konstaterte Bokbloggeren.

Hundreåringen, slik Bokbloggeren så ham inni skjermen.

Hundreåringen, slik Bokbloggeren så ham inni skjermen.

Det som imidlertid fikk Bokbloggeren til å kose seg mest der inne i skjermen var Hundreåringens evne til å se det positive i alt, og at det alltid ordnet seg til det beste. Nå skal det riktignok sies at Bokbloggeren kunne telle noen logiske brist i fortellingen, men det skulle ikke forundre Bokbloggeren om ikke forfatteren hadde plassert disse der med vilje. Hvorfor skal en ta slik på vei over at historien er totalt kokos når det faktisk er meningen at den skal være akkurat det? (Klin kokos altså).

Bokbloggeren kunne ganske snart slå fast at dette var noe han likte godt. Om det var fordi han var så glad i å lese på skjerm, eller fordi han plutselig ikke kunne høre eller se konemas og ungeskrik, eller om det rett og slett var et resultat av alle pjolterne, nei det visste ikke Bokbloggeren. Godt var det iallfall, og som Allan selv sa i boka. «Når allting er godt så er det akkurat det det er». Da trenger en ikke bry seg med å diskutere slik. Var det en ting Bokbloggeren ikke likte så var det diskusjoner. Det var hundreåringen helt enig med ham i. Han for sin del hadde sett nok av både politikk og religion til å vite at det var det ikke særlig lurt å holde på med. «Det som ikke kan løses rundt et bord med et glass brennevin (eller gjerne to) det kan like så gjerne ligge uforløst» brukte Allan å si når noen snakket politiske ting med ham. Bokbloggeren nikket og var enig.

Egentlig så var Bokbloggeren enig med hundreåringen i det aller meste i denne boka. Faktisk så var Allan en riktig så morsom mann å tilbringe fritiden sammen med selv om han var hundre år gammel og litt for glad i godt brennevin. (At Allan i tillegg var ansvarlig for å finne opp atombomben og hadde reddet skinnet til all verdens grusomme diktatorer var egentlig bare litt ekstra fløte på jordbærene) Hundreåringen var rett og slett morsom fra første til siste side syntes Bokbloggeren, og da han omsider krøp ut av skjermen (til familiens store forundring) så var det ikke annet å si enn at han savnet den gamle oldingen og vennene hans.

Herunder lå forsåvidt også det faktum at tilbakekomsten til Bokbloggeren ikke ble møtt med like stor begeistring som han hadde forventet. Men, nå er det nå en gang slik at selv om Allan var hundre år og døden nær (bokstavlig talt) så kunne jo Bokbloggeren besøke ham inni skjermen igjen når han ville uten at Allan ble eldre. (Og akkurat da følte Bokbloggeren for en drink uten paraply i, og litt gamle røverhistorier, så da var det i grunnen et enkelt valg…) Diskusjonen om det var lurt (eller sunt, eller forsvarlig) å lese bøker slik, det fikk andre ta seg av. Bokbloggeren likte som sagt ikke diskusjoner. («Nei fysj, slikt blir det jo fort politikk av» sa Allan da han hørte på Bokbloggervennens utredning)