Stikkord

, , ,

crimeDe observante av dere vet det allerede. Jeg skriver … Ikke bare bokomtaler, men også en roman. Plottet har murret i bakhodet siden midt på nittitallet, men aldri funnet sin form før nå. I dag gjør jeg noe som er gaaaaanske skummelt. Jeg gir dere en smakebit av meg selv. «Man måste jo bjuda på lite …»

Jeg har ikke tenkt å fortelle noe til dere om hva historien går ut på. Veien fram til en ferdig roman  er lang og skummel nok som den er om jeg ikke også skulle risikere å få plottet i trynet av skumle bokbloggere før råmanuset er ferdigskrevet.

Maestro er en krim, og handlingen ligger til  Haugesund. Protagonisten er en journalist som bærer på en hemmelighet som er i ferd med å bryte ham ned innenfra. Han heter Frank Karlsen, og i dette klippet befinner han seg mentalt på bunnen etter en traumatisk episode. Klippet er hentet fra side 154.

Dette var virkeligheten. Så naken, så ærlig, så altoppslukende og ugjenkallelig. Det fantes ikke piller mot slikt som dette. Ingenting som ville reversere det som hadde skjedd. Ingenting som kunne fjerne det ubehagelige. Mørket som langsomt krøp inn i Frank og la seg som et slør over hver eneste celle i kroppen var kvelende. Motløshet og uvilje hånd i hånd. Han visste ikke om noe som kunne lindre dette. Kanskje var det heller ikke meningen? Kanskje skulle det gjøre akkurat så vondt som dette? Følelsen som lå der som en stor byll i magen. Sydet, verket, sved … Han hadde ikke kjent på disse følelsene siden den dagen Jonas leverte brevet. Visste med ett at dette ville bli verre.

Mitt andre og siste klipp til dere er fra noe jeg skrev på i går kveld. Frank befinner seg på en litt rufsete pub hvor han prøver å drukne sine sorger, og glemme dagens hendelser (Nei, han er ikke alkoholiker …) Klippet er fra side 187.

Vissheten om akkurat dette kom utvilsomt til å forfølge ham resten av livet, men akkurat her og nå var det ikke lenger plass til de tankene. Nå var det bare sorg. Sorg og sinne. Nok en gang kom tårene, og en av husets kvinnelige stamgjester strøk en rynkete hånd over kinnet hans. Hånden luktet sterkt av rulletobakk, og også et hint av noe som kunne tyde på at hun ikke hadde vasket hendene etter å ha vært på toalettet i sted. Han rynket på nesen, men tok ikke bort hånden. Berøringen gjorde noe med ham.

Kvinnen, som bar navnet Magda med ærbødighet, snøvlet småfrekke tilnærmelser inn i øret på Frank. Fingeren som i sted hadde strøket ham lett over kinnet gjorde nå den samme øvelsen over skrittet hans. Den delen av ham levde sitt eget liv, og Magda gryntet fornøyd da hun merket at han ikke var uberørt av hennes berøringer. Alarmklokkene oppe i hodet hans ringte imidlertid for fullt. Dette var ikke en kvinne han ville våkne med i morgen. Om det var den ubeskrivelige mengden med glidekrem som måtte til for å få den gamle skrotten hennes på gli, eller om det var den umiskjennelige odøren fra fingeren som fremdeles røsket i neseborene, skal forbli usagt, men Frank reiste seg med et byks og stavret seg vei inn på det trange herretoalettet.

Håper jeg ikke skremte dere med mine små smakebiter fra det som griper om det meste av min fritid om dagen. Veien fram er ekstrem lang, og jeg holder altså på med 1.utkast. Jeg vet av erfaring fra min kones arbeid med «Stryk meg over håret» at vi snakker om MINST  fem gjennomganger før manuset er i nærheten av å være klar for forlagsgribbene.

Smakebit på en søndagSå langt har jeg skrevet 69000 ord, og jeg trenger trolig et råmanus på rundt 120000 ord for å ha nok å jobbe med. Hver eneste scene er planlagt helt fram til mål. Hver lille cliffhanger, hver lille twist. Så får vi se om ikke 2013 faktisk blir det året jeg klarer å fullføre et råmanus til en roman. Det ville vært en milepel.

Ha en fin-fin bokdag alle sammen!