Den vanskelige andreboka: Rene Hender

Å debutere som forfatter er stort. Dessverre så blir det med debuten for de fleste. De har ikke flere bøker i seg. Derfor er forlagene blitt mer og mer opptatt av å fokusere på forfatterskap. Med Ulrik Høisæther er det imidlertid ingen tvil. Han har med sin andre bok om Eveline Enger etablert seg som norsk krimforfatter på Tiden Norsk Forlag.

Rett før jul leste jeg hans første bok «Pokerfjes«, og jeg var både heftig og begeistret. Dere kan lese min bokomtale av debuten her. Nå er andre bok «Rene hender» lest, og det tok ikke mange dagene for å si det slik. Ulrik Høisæther kan sitt håndverk, og han klarer å gjøre selv trivielle transportetapper spennende. Det er prisverdig av en såpass fersk krimforfatter.

Jeg må si jeg hadde ekstremt høye forventninger til Rene Hender etter å ha lest Pokerfjes. Skikkelig råbarket finansthriller fra første til siste side var det den gangen. Hva så med denne? Vel … La meg si det slik. Høisæther har lykkes med et par ting som ikke fungerte optimalt i første bok, men samtidig så har han mistet noe av det som var så bra med debutromanen. La meg være mer spesifikk:

I Pokerfjes omtalte jeg språkbildet som et litt overivrig forsøk på showoff. Det ble en «fremmedordsonani» uten sidestykke når finansmiljøet og ikke minst pokermiljøet skulle beskrives. Det virket til tider som om Høisæther hadde et behov for å vise hvor mye fagkunnskap han hadde, og hvor god research han hadde gjort. Dette har han heldigvis gjort noe med i «Rene Hender». Her virker språkdrakten mye mer tilgjengelig, og det som finnes av faguttrykk blir ikke overdimensjonert. Språket i «Rene hender» er godt håndverk, for å si det rett ut.

Likevel så har jeg et par ankepunkter også denne gangen. Fra å framstå med et svært godt, gjennomarbeidet og troverdig plott i første bok, så virker det som om Høisæther ikke har hatt en like god idè til bok nummer to. Jeg tar meg selv flere ganger i å ikke tro på det plottet som avtegner seg. Selv om hver enkelt hendelse i seg selv kan gå under betegnelsen troverdig, så blir det for mye av det gode når Ulrik Høisæther velger å gå «The full monthy» her. Det grenser opp mot konspirasjonsteoretisk, og jeg klarer ikke kjøpe de løsningene som etterhvert dukker opp.  I tillegg velger Høisæther noen uventede grep på de siste sidene som jeg som leser ikke har sansen for i det hele tatt. Jeg snakker ikke om lesere generelt, men om meg spesielt. De som har lest ferdig boken vet hva jeg sikter til, jeg skal ikke spoile det her.

Når det er sagt, så må jeg si at Ulrik Høisæther er en fantastisk forteller. Han har tilført norsk finanskrim noe nytt og særegent. Han skriver knakende godt, og han har skapt to protagonister som leserene blir skikkelig glade i. Eveline Engers både myke og sensuelle, men samtidig skarpe og plagede vesen er et friskt pust som holder seg godt gjennom begge bøkene. Det samme må jeg si om Jack Larsen. En fortreffelig og herlig type. Sliten, brukt, trøtt og rastløs, men lynskarp og befriende jordnær i all sin rufsete fremtoning. – Harry Hole, du må bare passe deg. Jack Larsen hadde spist deg til frokost 😉

Jeg må vel være så ærlig å si at jeg likte Pokerfjes hakket bedre enn Rene Hender. Men, det sa jeg også om bok nummer to i serien om AvdelingQ av Jussi Adler Olsen … Så kom bok nummer tre og slo meg fullstendig over ende av begeistring. La oss håpe det samme skjer her når neste bok forlater Høisæthers hånd. Forhåpentligvis om ikke så alt for lenge …