Adler Olsens beste flaskepost (fra P)

Flaskepost fra P er den tredje boken fra dansken Jussi Adler Olsen om Avdeling Q.  Jeg har strødd om meg med superlativer om de to foregående bøkene «Kvinnen i buret» og «Fasandreperne«, men også vært kritisk til en del, og da spesielt om Fasandreperne. Ta det med ro … Selv mestere trenger et hvileskjær i ny og ne. Flaskepost fra P er den beste boken i serien så langt.

Jeg var redd for at Avdeling Q-serien skulle gå i oppfølgerfella. Der første bok er genial, andre bok klart svakere, og derifra og ut latterlig uinteressant. Heldigvis tok jeg grundig feil. Det var med et stort smil om munnen (og en anelse blodskutte øyne) at jeg avsluttet boken natt til 1.januar. Måtte lese ferdig, og klokken ble fem på morgenen …

Plottet i Flaskepost fra P er adskillig mer intrikat og forseggjort enn de foregående to bøkene. Spenningen er fortettet, cliffhangerne er flere, antagonisten mer troverdig og drivet er bedre. Det virker som om Adler Olsen har brukt mer tid på planleggingsfasen i arbeidet med denne boken.

Vi møter igjen vår kjære venn politietterforsker Carl Mørch ,og hans finurlige og gåtefulle medhjelper Assad. Sammen utgjør de et umake par som på sett og vis utfyller hverandres svake sider. Den gamle saken som blir plukket fram denne gangen er en gammel flaskepost som er sendt til dem fra Skottland. Flaskeposten er omtrent uleselig, men det framgår at det er noen som trygler om hjelp. Første tredjedel av boka er fokusert rundt mysteriet med flaskeposten, og den gradvise oppklaringen av hva som står i brevet. Den neste tredjedelen følger vi antagonisten og hans ofre mye tettere, og denne delen er så nervepirrende at jeg tidvis skalv på hendene mens jeg trykket fram sidene på iphonen. Den siste tredjedelen handler naturlig nok om veien fram mot oppklaringen.

Mysteriet med flaskeposten var i seg selv såpass interessant å følge at de første hundre sidene gled lett. Jeg irriterte meg tidvis over at karakterene  ikke utvikler seg i den retningen jeg skulle ønsket, og subplottene rundt Mørch og Assads privatliv går heller treigt, og er uinteressante. Litt blodfattig på privatfronten med andre ord. Når så historien etterhvert gled inn i fasen der vi følger morderen og de ofrene som krysser hans vei, ja så er boken så spennende at jeg vil fraråde personer med dårlig hjerte å lese. Det samme kan for så vidt sies om avslutningen. Tempoet øker og øker mot slutten, og man blir faktisk svett (hæ …? Er det bare jeg som har det slik med spennende bøker???)

I mine to tidligere omtaler har jeg påpekt at oversetteren har gjort en heller slett jobb. Svært ofte bærer både setningsstruktur, ordvalg, og dialoger preg av manglende eller mangelfull oversetting. Dette er det etter min mening svakt av forlaget å ikke klare å fange opp. Det er greit at vi nordmenn leser dansk uten særlige vansker, men når boken er oversatt, ja så regner vi jo med at det er lagt ned arbeid i dette.

Heldigvis er dette så spennende lesing at vi gir litt bæng i oversettelsesproblemene. Flaskepost fra P er en av de mest spennende bøkene jeg har lest på lang tid, kun overgått av Aslak Nores «En norsk spion» Gleder meg skikkelig til å ta fatt på «Journal 64«, men nå innvilger jeg meg selv en Jussi-fri måned for å få lest litt Harry Hole. Tenk dere Harry Hole og Carl Mørch i samme bok. DET hadde blitt show det 😉