Stikkord

, , , , ,

PokerfjesUlrik Høisæther er et forholdsvis nytt navn på den norske forfatterhimmelen. Han debuterte i fjor med «Pokerfjes«, og fulgte opp med «Rene hender» nå i høst. Jeg er imponert over hans debut. Han skriver drivende godt i et segment der Tom Kristensen så langt har vært enerådende. Jeg vil konkludere med at Høisæther er en verdig utfordrer etter å ha lest «Pokerfjes«.

Ulrik Høisæther sin hovedkarakter er den unge finansanalytikeren (eller noe sånt) Eveline Enger. Sammen med en en eldre politimann og tidligere mordetterforsker som er overført til Økokrim, prøver de å rulle opp en sak som stikker dypt inn i den norske finansjungelen. En kollega av Eveline blir drept på en firmafest, og hun velger å ta på seg rollen som Økokrims muldvarp i firmaet.

Som alle krimhelter, så har også Eveline Enger en «soft spot», en akilleshæl. Noe som gjør henne sårbar, og menneskelig. Hun lider av spillegalskap knyttet opp mot poker både på nettet og i pokerklubber. Dette gjør at hun til stadighet befinner seg i en økonomisk bakevje, og politimannens lovnad om store penger for å hjelpe Økokrim er med på å danne bakteppet for det dramaet som utvikler seg.

Dette er det vi elsker å kalle en pageturner. Natt til fredag (jeg skulle på jobb dagen etter) vurderte jeg seriøst å døgne for å lese ferdig boken da jeg hadde knappe 150 sider igjen. Slikt skjer ikke ofte med meg. I farten kommer jeg bare på tre bøker som har gitt meg den følelsen. «Giftstrøm» av Eystein Hanssen, «Ett skritt etter» av Henning Mankell og «Jenta som lekte med ilden» av Stieg Larsson. Når det er sagt så plasserer jeg ikke Høisæther i kategori med disse tre (og da særlig de to sistnevnte) helt enda. Til det så er håndverket noe uferdig og antagonisten litt for forutsigbar. De slemme er bare slemme, og de gode er litt slemme de også, men de har et hint av moral og empati ved seg som redder dem.

Ulrik HøisætherUlrik Høisæther skriver altså finanskrim, og det medfører en nødvendig fagsjargong som er litt uvant for oss som ikke vandrer i gangene på Oslo Børs. Det blir etterhvert ganske mange faguttrykk og kompliserte forkortelser å holde styr på for en stakkars lekmann. Høisæther kunne med fordel dempet noe av fremmedordsonanien i «Pokerfjes«. En ønsker gjerne å vise at en kan sitt fag, og boken er på grensen til å bli faglitterær når det kommer til pokerspill. Artig dersom du er av dem som kan litt fra før, men det må være en lidelse for de uinvidde.

Når det er sagt så har Ulrik Høisæther gjort en fremdragende jobb når det gjelder sine beskrivelser av spillegalskapens natur. Jeg kjenner folk med slike problemer, og jeg merker meg at Høisæther bruker samme ord, metaforer og beskrivelser av både følelser og handlinger som de selv gjorde da de var «på kjøret». Denne biten er med andre ord svært troverdig, og det styrker romanen enormt.

Handlingen er fortettet og glir lett fra scene til scene. Det er lett å følge med, og jeg merket at jeg ble engasjert etter noen få siders lesing. Språket er, med unntak av alle faguttrykkene, enkelt og lett å lese. Plottet er godt og strukturert. Ingen løse tråder som irriterer. I tillegg mener jeg Ulrik Høisæther setter pekefingeren på en hel rekke hvitsnipp-problemer. Høyt arbeidspress, overrepresentasjon av sosiopatiske menn i ledende stillinger, rivalisering mellom ulike grupper, triksing med tall og statistikk, profittjag, mangel på empati, høy sigarføring, og utbredt bruk av kokain og eskortevirksomhet blant toppene. Kan godt hende det ikke er så ille som Høisæther beskriver, men det virker troverdig for meg som leser i alle fall. Jeg kan godt tenke meg at det er litt slik det foregår i noen av miljøene.

«Pokerfjes» anbefales på det sterkeste de av dere som likte for eksempel «En Kule«, «Hvitvasking» og «Freshwater» av Tom Kristensen. Dette er omtrent like bra som Kristensens første bøker, og kanskje hakket mer drivende og spennende også. Jeg er i gang med andre bok i serien om Eveline Enger, og er spent på om den fenger i samme grad.