En perle av en roman!

Noen bøker setter spor i deg. Legger igjen små stier av en dirrende nerve. En tone  som bare fortsetter å synge etter du har lest siste linje. Du legger igjen permen på boka og stryker kjærlig over omslaget. Du har funnet en skatt og vet at du vil ta den med deg i sjelen lenge etter at den blir satt tilbake i hylla. Leif Engers «Ned til elva» er en slik skatt.

Har du ikke lest denne perlen av en roman så vet du hva du bør ønske deg til jul i år. Den er utgitt av Forlaget Press, og jeg mottok anmeldereksemplar av den etter å ha lest et utdrag fra boken (bla i boka) på Press sine hjemmesider, og deretter skrevet et innlegg om boka i bloggen min.

Ned til elva var en åpenbaring for meg. Den viste meg en vei inn i en litteratur hvor jeg sjelden vandrer. En litteratur der språket er selve nerven og drivet i fortellingen. Et språk så nydelig, vart og sårt at det tar pusten fra deg. Gang på gang tok jeg meg selv i å stanse lesingen … Stoppe opp … Lese det siste avsnittet på nytt. Forundret heve øyebrynene og kjenne på følelsen over at det går an å si noe på en så vakker måte.

Språket svever fra side til side mens den vakre historien nører deg inn i et tettmasket garn av leseglede og leselykke. Så annerledes enn alt annet jeg har lest, jeg som stort sett bare leser krim. Ikke dermed sagt at jeg ikke har lest de store romanene alle norsklærere har drøvtygget i sene nattetimer. Jeg har det, men aldri – aldri har en roman grepet meg slik som denne.

Vi følger 11 år gamle Reuben fra den lille byen Roofing i Nord Dakota. Året er 1963, og hendelsene dette året får en trygg liten familie til å riste i grunnvollene. Lille Reuben er født med lunger som ikke fungerer som de skal. Han har en far som har en spesiell nær kontakt med Gud, og vi aner at han utfører små mirakler gjennom Reubens øyne. Den trygge storebroren Davy havner i vanskeligheter, og familien kastes ut i en frostkald leting etter ham i det ugjestmilde og vintersprengte Badlands. Lillesøsteren til Reuben, Swede, er et forfattertalent av de sjeldne, og gjennom hennes fantastiske poetiske beretninger om cowboyhelten som er på rømmen, får fortellingen enda en dimensjon som rører leseren ved hjerterøttene.

Ned til elva er en roman som er som skapt til å krølle seg ned under pleddet med en kald desemberkveld med rimfrost på vindusrutene. Den vil varme deg, røre deg, gripe deg og gjøre noe med deg. Leif Enger iscenesetter en historie som gir deg et intenst behov for å ta Reuben og familien hans inn i varmen hos deg. Nå ett døgn etter jeg leste siste side sitter fremdeles den følelsen fast i meg. Jeg vil ha dem her hos meg en stund til. Det er for kaldt der ute for slike som Reuben, Swede, Jeremaiah og Davy.

Er du av dem som liker en godt skrevet historie som rører ved deg, så vil jeg på det sterkeste anbefale Leif Engers «Ned til elva». Du vil bli forundret. Du vil bli grepet. Du vil bli fengslet. Du vil lengte tilbake. Tilbake til elva …