Snikreklame – eller bare heftig og begeistret?

Jeg leste gårsdagens blogginnlegg av Flukten fra Virkeligheten med stor interesse. Spørsmålet er – hvor går grensen for forfattere når det gjelder å bombardere nettet med informasjon og promotering av eget produkt? Jeg føler for å ta debatten videre.

«… Man kan jo ikke se den grense under vann!», sa Harald Heide Steens finurlige russiske ubåtkaptein for mange år siden. Hva så med grensen mellom det å være synlig nok og det å bli for synlig … Kan man se den? Mari gir oss ikke svaret i sitt blogginnlegg, men hun peker på problemstillingen. Forfattere som maser om den fantastiske boka si så mye at de dreper leselysten hos potensielle lesere. Hun irriterer seg, og mange med henne. Det har jeg forståelse for, men samtidig så er jeg litt betenkt.

Det er utvilsomt både høflig og aktverdig å vente på at andre skal framsnakke boka di, men dessverre så er det like håpløst som å hoppe ut av danskeferja midtvinters uten redningsvest i håp om at noen vil finne deg i tide. I 99 av 100 tilfeller så gjør de ikke det.

Blir du utgitt på for eksempel Cappelen så er ikke det ensbetydende med at forlaget gidder å bruke mange kroner på markedsføring av boka di, men den havner iallfall stort sett inn under innkjøpsordningen. Alle bokhandlere og biblioteker får leseeksemplarer. Pressemeldinger blir lest med interesse og respekt av kundene. Aviser og medier anmelder boka. En havner raskt i kataloger og reklamemateriell fra de store bokkjedene. Begynner boka å selge litt så er plutselig forlaget på banen og begynner å kjøpe reklametid og reklameplass i de store mediene. osv.

Blir du derimot gitt ut på et mindre og regionalt forlag så finnes det ikke muskler i markedsavdelingen til å promotere boka di selv om den skulle begynne å selge mer enn ventet. Bokhandlere utenom den regionen som forlaget hører til i har ikke boka i butikken. Kundene må etterspør den, og så vente i dagevis på en bestilling. Det gidder de stort sett ikke. Kun et fåtall av bibliotekene handler inn boka.  Nettbokhandlerne lanserer deg ikke med bannere på forsiden. Mediene ser på romanen din som «en lokal utgivelse» og legger boka bort i stedet for å anmelde den, og skrive omtaler om utgivelsen. Når en har solgt til venner og kjente, lokalavisa har hatt sitt obligatoriske forfatterintervju, og de lokale bokhandlerne har solgt ut de bøkene de har tatt inn … Ja, da kommer stillheten. Som en lun fønvind forsvinner ordene dine inn i evigheten, mens Knausgård og Nesbø fremdeles geiper til deg fra montere på bokhandelen.

Dagens lesere er heller ikke som før. De krever mer. De vil ha eksklusivitet. Det samme vil de spesielt interesserte. Vi bokbloggere for eksempel vil gjerne grave etter litterært gull, og så deretter stolt vise fram den flotte romanen vi har oppdaget. Det blir ikke like interessant dersom veldig mange har sett og hørt det før. (Selv om romanen fremdeles er like god 😉 Leserne ønsker også gjerne å være i kontakt med forfatteren. Få vite om historien bak. Få vite om prosessen. De ønsker seg et eierforhold til produktet. De vil ha sosial omgang med forfatteren. Komme nærmest mulig. I vår digitale verden har det blitt mulig. I høst har jeg for eksempel lest En norsk spion av Aslak Nore, Triangel av Eystein Hanssen og Kirsebærsnø av Ingelin Røssland. Jeg har twitret, snakket, mailet og chattet med dem både før, under og etter lesingen. Det har vært en berikelse.

Media krever også mer av forfatterne. Skal du få oppslag i media må du by på deg selv, som det så fint heter. I praksis betyr det at du stiller opp på hva som helst, når som helst, hvor som helst. De ønsker dessuten også eksklusivitet på din historie, og dersom du vil ha noe på trykk så bør du ha noe skikkelig tragisk å fortelle. Media vil gjerne ha blod, sykdom, overgrep, tårer og kjendiser. Gjerne i kombinasjon.

Hva koker så dette skravlet mitt ned til? Jo … For å selge mer enn de 248 bøkene en norsk romandebutant i gjennomsnitt gjør, så må en gjøre seg selv synlig. Det handler egentlig nesten bare om det dersom du vil bli lest. I samme kronikk står det at de fleste debutanter i Norge har dårligere salgstall enn antallet venner på facebook. Tiger Gartè skriver i en kronikk i Dagbladet at debutantene går en brå død i vente om de ikke kommer seg UT og promoterer selv.

Dette var min kones utgangspunkt da hun fikk antatt «Stryk meg over håret» på Commentum Forlag i juni. Vi satt der med disse to kronikkene, klødde oss i hodet, og tenkte: Hvordan kan vi unngå å avgå med den samme døden som Tiger forteller om? Hva kunne vi selv gjøre for å gjøre boken til en suksess? Forlaget hadde jo ikke økonomiske midler til å profilere boken mer enn de gjør med sine andre utgivelser. Vel … Vi bestemte oss for å lage en markedsstrategi. Vi måtte bruke de stedene hvor det ikke kostet noe å reklamere. Vi måtte SKAPE en snakkis ut av boken. Ikke for å tjene penger, for det er latterlig få kroner som kommer til å komme inn på kontoen, men for at flest mulig skulle få lese boken. Vi visste at dersom folk først leste, så ville de bli begeistret.

Her er det vi har gjort så langt: (Sier ingenting om effekten her;)

1. Opprette en forfatterblogg for Agnes

2. Tilby signerte førsteutgaver med personlig hilsen til alle som ville forhåndsbestille boken

3. Bestille kortnummer på mobil, slik at boken kunne bestilles ved å sende SMS

4. Sende ut pressemelding på mail til media allerede da boken ble antatt

5. Opprette facebookside for boken, og invitere hele kontaktnettet til å like siden

6. Ta profesjonelle fotografbilder av Agnes til bruk i presse, omslag på boken, og til profilering

7. Jobbe aktivt inn mot forlaget med tanke på å få et «salgbart» omslag, reklamemateriell m.m.

8. Sendte ut et langt brev på mail til alle landets litteraturfestivaler om at Agnes kunne hentes inn til festivalen dersom de var interessert. Mye om boken og historien bak.

9. Kontaktet mange av landets største og beste bokbloggere direkte på mail med forespørsel om de ønsket å få tilsendt anmeldereksemplar, samt mye informasjon om boken og forfatteren

10. Arrangerte stor lanseringsfest på en av byens «hotte» utesteder

11. Ny pressemelding land og strand rundt i forkant av lanseringsfesten

12. Tok kontakt direkte med lokale bokhandlere ved besøk og/eller ved mail. Fortalte om boken og historien bak.

13. Sendte ut pressemelding og bestillingsinformasjon ved lansering til alle landets bokhandlere som var underlagt kjeder.

14. Agnes datter tok med seg leseeksemplarer i en kurv, og gikk fra bokhandel til bokhandel i Oslo med en bok, en liten marsipan, en pressemelding, bestillingsinfo, og en rose til den på butikken som tok med seg boken hjem for å lese.

15. Jeg opprettet denne bokbloggen. Ikke for å promotere i første rekke, men noen av innleggene har jo handlet om boken og om prosessen vi har vært gjennom. Har også reblogget et par av Agnes sine egne blogginnlegg.

16. Deltatt aktivt i diskusjoner og debatter på nettet, og ja Mari … jeg har også sneket med en link om boken her og der dersom det har passet inn i debatten.

17. Lesereksemplarer sendt til steder som behandler og hjelper spiseforstyrrede mennesker.

18. Opprettet twitterkontoer til både meg og Agnes. Disse brukes blant annet til å promotere boken.

19. Ringt og mailet rundt til de avisene, mediene og bokbloggerne som har fått anmeldereksemplarer for å høre om de har motatt boken, og om de har tenkt å gjøre noe videre.

20. Fulgt nøye med på nettet, og videreformidlet alt som skrives om boken av andre.

21. Linke alle innlegg (som her) til steder hvor boken selges, til pressemeldinger, til intervjuer hvor en kan lese mer osv. Dette er moderne og interaktiv markedsføring.

22. Opparbeide goodwill hos bokhandlere og nettbokhandlere, slik at de promoterer boken videre.

23. Agnes lanserte «Stryk meg over håret genseren» da farsotten med «Skappelgenseren» herjet som verst. (Selvsagt i lavendel;) Selvstrikket og med gratis oppskrift på bloggen. Har blitt en hit lokalt!

Dette er aggressiv markedsføring. Det vet vi. Men, vi har lykkes … Hele første opplag på 1000 bøker ble solgt på under 14 dager, og nytt opplag kommer denne uken. «Stryk meg over håret» topper salgslister lokalt, og det ramler inn med fantastiske tilbakemeldinger fra leserne. Agnes har hatt ikke mindre enn tre radiointervjuer, ett TV-intervju, tre opptredener på litteraturfestivaler, fem avisoppslag, seks boksigneringer på diverse steder, tre litterære kvelder og en marknadsstand. Boken har blitt omtalt i en eller annen form av fem av landets store bokbloggere. Flere riksmedier lukter på å gjøre noe etter jul. Forlaget måtte stoppe all markedsføring i tre uker i påvente av at de fikk inn nytt opplag av bøker.

Det er helt sikkert slik at vi har tråkket over noen grenser her og der på veien, og det er utvilsomt slik at de som oppdaget innleggene om boken allerede i juni nå er passelig drittlei alt maset. Men, fremdeles er det slik at nye potensielle lesere tar kontakt med oss. De har ikke hørt om den før, og er litt interessert. Andre tar kontakt fordi de har hørt og lest så mye positivt.

Så spørs det da … Hvor går denne grensen mellom det å skaffe seg nok oppmerksomhet til at boken blir lest, og det at den drukner i alle de andre utgivelsene går? Mari har kastet ut problemstillingen til oss.  Jeg vet ikke om jeg har svaret, men det jeg vet med sikkerhet er at dette virker. Ingen leser en bok som de aldri har hørt om, og som de ikke finner i butikken. Selv om vi bokormer i vår romantiske lille boble liker å tro at det er slik … 😉