Denne uken har jeg lest en bok som jeg har ventet på lenge. Når jeg skal lese om masakeren på Utøya, må jeg vite at den som forteller den har gjort et grundig researcharbeid.
Den forferdelig tragedien berørte meg også. Jeg sier berørte, fordi i motsetning til mammaer og pappaer, søsken og venner av de som var der, var det jeg opplevde ingenting. Likevel var det helt uvirkelig og fullstendig uforståelig å stå der foran TV-skjermen den 22.juli, og vite at mange av mine tidligere elever var på øya.
Når jeg sier tidligere, så opplevdes det ikke slik. Det var bare ett år siden jeg hadde sluppet dem ut i den «brutale» verdenen utenfor mitt klasserom. Jeg pleide å spøke med dem om det. At de kom til å savne meg. At de nok ville komme krypende og si at jeg var snilleste og beste lærer i hele verden…