Stygg kiste – Vakker skatt

Det hender det skjuler seg noe vakkert bak en lite tiltrekkende fasade. Slik er det også med bøker heldigvis. Det er ikke alltid en bør skue hunden på hårene. Boken jeg vil gi dere i dag er en slik skatt. Bak årets kjipeste bokomslag  skjuler det seg en fantastisk thriller. 

For de som måtte lure … Bokomslaget som Cappelen har valgt til Eystein Hanssens «Triangel» har faktisk en misjon. Mørke ringer i vannet speiles flere ganger i romanen, og slik sett så er jo godt tenkt. Problemet er at for oss lesere så ser det grusomt  kjedelig ut … Romanen er definitivt ikke det.

Triangel er tredje bok om politietterforskeren Elisabeth Rahtke, eller Elli, som leserne kjenner henne som. I de to foregående bøkene har Hanssen tatt for seg alvorlige temaer som prostitusjon, menneskehandel, korrupsjon og Norges rolle i internasjonale fredsoperasjoner. Denne gangen dreier det seg om narkotikatrafikk.

Hanssen tegner et velbrukt og ikke alt for komplisert plott for oss lesere. Til tross for at vi skjønner tegningen fra start til mål, så fungerer likevel Triangel godt. Kanskje ikke som en krim, til det blir for mye av plottet avslørt, men som en thriller. Det er spenningen som står i høysetet i Triangel, ikke krimgåten. La det være sagt at Norge trenger flere thrillerforfattere, så det er for så vidt helt greit at Hanssen velger å bevege seg i den retningen sjangermessig. Problemet blir at han kanskje mangler litt av karakterene en thriller trenger. Stillfarne og jordnære norske etterforskere blir litt lite troverdige når de plutselig kastes ut i heseblesende thrillerjakt på skumle og uovervinnelige narkobaroner og leiemordere. Nereng, Rahtke, Sigurdsson og Fjeld  er liksom laget for å løse intrikate kriminalsaker i ro og mak, ikke for å springe galmann over takkonstruksjoner og redde folk ut av druknende biler. La det få være min lille kritikk av Eystein Hanssen. Jeg synes ikke persongalleriet står helt i stil med oppgavene som skal utføres.  Det sa jeg også noe om i min anmeldelse av den forrige boken «Giftstrøm»

Hva er det som gjør at jeg blir såpass begeistret som jeg faktisk er? For det første så er jeg blitt ekstremt glad i persongalleriet (dette er altså ikke en selvmotsigelse mot min kritikk i sted). Gjennom to tidligere bøker følte jeg at jeg kjente Elli, Nereng og hunden Zenith (En hund som forøvrig har fått like mange liv som katten…). De er sammensatte karakterer (om en ser bort fra bikkja) som har en egen historie å fortelle. Gjennom små subplott får vi innsyn i deres privatliv, og lærer deres sterke og svake sider å kjenne. Det var på den måten vi også visste om det som er hovedplottet i denne boka. Det 15 år gamle drapet på Ellis søster Anne. I Triangel trer denne uløste drapssaken fram i lyset til stor glede for oss som har fulgt Ellis tanker rundt dette drapet i to tidligere bøker. Nå er tiden inne for å nøste opp denne tråden.

I tillegg til dette så skriver Hannsen svært godt. Han har en måte å formulere setninger på som gjør at det er lett tilgjengelig for oss lesere. Ikke metafortunge, lange og vanskelige setninger. Lite bruk av fremmedordonani også. Fin vekting mellom beskrivelser og handling.

Eystein Hanssen har også lært ett og annet av forfattere som for eksempel Camilla Läckberg. Kunsten å holde leseren limt til sidene er å bruke effektive cliffhangere hele veien. Å skifte perspektiv og gå over på et subplott når protagonisten står fast i en skikkelig klemme er en kunst. Mange forfattere har mye å lære av TV-seriene der. Eystein Hanssen mestrer heldigvis denne kunsten godt, og det er med på å skape et godt driv i teksten.

Jeg bedømmer hvor gode bøkene er etter hvor oppslukt jeg blir underveis. Dersom jeg begynner å finne meg nye tidsmessige rom hvor jeg kan få lov til å lese, så er det et veldig godt tegn. Slik ble det med «Triangel«. Jeg leste lengre enn jeg burde om nettene. Gjorde unna husarbeid og andre plikter raskt slik at jeg kunne få sette meg ned med boka. Skippet ting jeg hadde lyst til å se på TV for å få mer tid til å lese. Det viser at Eystein Hanssen har klart det igjen. Ikke like engasjerende plott som i de to forrige bøkene, men til gjengjeld får vi endelig følge Elli i jakten på søsterens morder. Det har vi venta på med samme iver som en seksåring som venter på julaften. Endelig var den her, men den skulle jo har vart så mye lenger….

Kilde: Anmeldereksemplar fra Cappelen Damm AS