Stikkord

, , , , ,

– Jeg skriver på en roman … Nok en gang er de magiske ordene sluppet i festlig sammenheng. Nok en gang ser jeg hevede øyebryn, undrende blikk og jeg hører stillheten bre seg rundt bordet … Jeg kunne like gjerne ropt ut: – Jeg tenner seksuelt på gummistøvler, og jeg er stolt av det! Er det rart jeg får angst?

Hva er det som gjør at akkurat det å skrive romaner (dersom du ikke har gjort det før) er såpass uvanlig at folk setter chilinøttene i halsen, og får hostetokter når du bringer det på banen? -Tuller du … Gjør du det? Skriver du en roman? Svaret er ja, men jeg forstår ikke helt hvorfor alle de beduggede øyneparene plutselig har begynt å måle meg med et undrende blikk.

Et spørsmål uten svar

Som de fleste av dere vet så gir min kone ut en roman i disse dager. På fredag i lystig lag fikk en av mine beste kamerater meg til å tenke på noe som jeg tror har med denne mystifiseringen av forfatteren å gjøre. Mens vi snakket om prosessen rundt utgivelsen hennes, så spurte han meg

– Hva tjener hun på dette da dersom hun selger ut  førsteopplaget?

Du blir ikke rik av å være forfatter. 15% av salget går til forfatteren selv…

Jeg oppgir selvsagt summen, som for øvrig er latterlig lav. Royalty på 15% gjør deg ikke til noen krøsus akkurat. Min kamerat, som er en av dem som er stolt over å titulere seg som kapitalist, spør da:

– Hvor mye ville hun ha tjent om hun ga den ut selv da?

Jeg ler litt, rister på hodet av hans uvitenhet, regner febrilsk i hodet, og kommer fram til en sum som får både meg og kapitalisten til å heve øyebrynene.

– Kan du da fortelle meg en gang til hvorfor hun ikke gir ut selv?

Jeg blir litt svar skyldig, men faller raskt inn i det som jeg tror er selve kjernen. Det er enormt stor forskjell på det å bli gitt ut, og det å gi ut. En blir ikke tatt seriøst i litteraturkretser dersom en kommer med en bok en har «kopiert på det lokale trykkeriet». Nok en gang spør kompisen meg om hvorfor det er slik? Ingen reagerer jo i musikkbransjen om en gir ut på eget plateselskap. De fleste av de store artistene gjør akkurat det.

Jakten på den unike og gode historien kan få det til å gå i svart for de fleste.

Hva er kvalitet?

– Det handler om den litterære kvaliteten. Om gud og hvermansen skulle gi ut selv, så ville det blitt en jungel av bøker der ute der det ville blitt komplett umulig å finne ut hva som er kvalitet og ikke, svarer jeg.

Jeg vet med meg selv at argumentet er syltynt. Dersom det var slik ville vi ikke funnet fram til den gode musikken på Itunes, ikke funnet den gode pølsa i butikkhyllene, eller for den saks skyld det gode TV-programmet på kanalvelgeren.

I litteraturverdenen er det bare blitt slik. Det er ikke enkelt å få gitt ut et litterært verk. Det borger for at du klarer å overbevise minst ett av de neste 30 skjønnlitterære forlagene i Norge at det du har skrevet fortjener å komme på trykk. Hvorfor er det slik? Og hvorfor vegrer vi oss med en gang vi ser at noen har gitt ut boka si på Kolofon eller Forlaget Norske bøker? Hvorfor tenker vi med en gang at det der må være dårlig som ikke har blitt gitt ut på et skikkelig forlag? Hva er et skikkelig forlag?

Min kone er blant de heldige som har kommet gjennom det trange nåløyet det er å bli oppdaget og trodd på av et forlag. 99 av 100 manuskripter får aldri den sjansen.

Om tro og tvil

Å skrive – eller ikke skrive … Det er spørsmålet!

Oj… Nå snakket jeg meg helt bort på viddene her. Eller gjorde jeg egentlig det? Jeg skulle skrive om min egen skriveangst. Hva det er som gjør at selv om jeg har passert 170 sider på manuskriptet så er det som om tastaturet glefser til meg hver gang jeg skal sette meg ned. Tvilen er der hele tiden som en sementblokk rundt bena på en som har havnet i unåde hos mafiaen.

Skriver jeg godt nok? Er plottet interessant nok? Skiller jeg meg ut i mengden? Har Norge virkelig behov for enda flere krimhelter? Er min historie egentlig spennende? Vil alle forstå hvem som er morderen fra første stund av? Er karakterene troverdige? Blir det ikke for mange logiske brist her? Skildrer jeg omgivelsene godt nok? osv … osv …

I det alle disse spørsmålene kommer til meg kan jeg bare glemme det. Da mister jeg såpass tro på meg selv, boken, og mitt «talent» at jeg ikke er i stand til å skrive. Helt til jeg leser det jeg selv har skrevet noe senere. Da tenker jeg… Wow! Jeg er god!

En skulle kanskje tro at jeg da ville klare å sette meg ned, men neida … Da kommer alle de distraherende tingene. Tvangstankene. Jeg må ha det stille rundt meg. (og da mener jeg stille) Ingen må forstyrre meg med prat eller gjøremål når jeg er i modus. Geniet arbeider! Når jeg har skrevet en stund så stopper jeg. Nå skulle jeg egentlig tatt meg en sigarett, men jeg har jo sluttet. Hadde jeg bare kunne tatt en røyk nå, så ville jeg ikke falt ut av modus … Da kunne jeg skrevet videre med stor lyst …

Alltid e det någe …

Noe senere prøve-leser jeg for henne som faktisk er forfatter. Hennes reaksjoner kan sende manuskriptet så langt inn i skrivebordskuffa som det går an å komme. Det vet hun heldigvis, og hun er ytterst forsiktig med velmenende kritikk. Likevel går det inn på meg hver eneste lille detalj. For noen dager siden sovnet hun mens jeg leste fra krimmen min til henne. Ikke bra! (At klokka var halv tre på natta kan jo ha hatt en finger med i spillet?)

Slik kunne jeg fortsatt i det uendelige. Tusen grunner for ikke å skrive. Har ikke tid. Har ikke lyst. Har ikke evnen til å komme i skrivemodus. Har ikke ro nok rundt meg. Trenger mer inspirasjon. Har ikke tro på eget verk. Har dårlig samvittighet for at jeg prioriterer skriving. Har et blogginnlegg jeg burde skrevet … Listen er uendelig.

Vil det i det hele tatt finnes papirbøker når jeg blir ferdig med min roman?

Så er spørsmålet om jeg noengang vil overvinne angsten, skrivesperrene og unnskyldningene. Vil jeg noen gang få nok tro på meg selv til at jeg tør å sluttføre produktet? Finnes det i det hele tatt papirbøker lengre når min «Maestro» er ute på markedet? Finnes forlagene? Kanskje jeg må gi ut selv … Nei, Gud forby at noe slikt skulle skje.

Jeg må skyndte meg før det er for sent. Men … Hastverk er lastverk, sier ordtaket….

Geir