Ikke helt hypnotisert…

Hypnotisøren klarte aldri å trollbinde meg, dessverre…

I disse dager ruller filmen som er basert på Lars Keplers roman «Hypnotisøren» rundt om i kinosalene. Jeg bestemte meg for å lese boken før jeg så filmen, spesielt etter å ha sett Bokprogrammet på NRK i vår som handlet om skandinavisk krim . Jeg sitter igjen med en boks blanda drops, og en rekke spørsmålstegn…

Boken ble kjøpt og lest på E-bok i høst. Hypnotisøren er første bok fra pseudonymet Lars Kepler om den finsk-svenske etterforskeren Joona Linna.Denne karakteren har likevel fått en rolle som andrefiolin i denne krimsuksessen. Det er hypnotisøren Erik Maria Bark som framstår som protagonist. Boken har blitt en hyllevelter av dimensjoner, og jeg er sikkert sistemann på jordkloden som lot meg lokke til en hypnosetime hos Kepler.

Dere som ikke er glad i spoilere bør stoppe lesningen nå…

Ekteparet som står bak den enorme suksessen «Lars Kepler» Foto: Anna-Lena Ahlström

Bak pseudonymet skjuler det seg et ektepar som visstnok deler på å skrive partiene i bøkene. Alexander og Alexandra Coelho Ahndoril er forfattere hver på sin kant, men skriver altså krim sammen under pseudonymet Lars Kepler. Jeg sier dette med en gang, for her er faktisk ett av mine ankepunkter når det gjelder denne romanen…

Norges avangardedronning på 80-tallet, Karin Moe, hevdet i sin tid at vi har en kvinnelig og en mannlig stemme i oss. Jeg har egentlig aldri forstått bæret av hva hun mente med det, men denne boken har akkurat dette. To helt tydelige og klare stemmer med hvert sitt språk og hvert sitt uttrykk. Hadde jeg ikke visst at det faktisk skjulte seg to personer bak Kepler, så ville jeg begynt å lure. Teksten framstår en smule schizofren til tider. Karakterer som har fått sine egenskaper beskrevet i ett kapittel, handler plutselig stikk i strid med disse egenskapene i neste. Hovedpersonen Erik Maria Bark for eksempel, vingler mellom å være svært reservert, tilbakelent, rolig og nesten apatisk i noen partier. For så å framstå som hysterisk, pågående og  panisk i andre partier.

Protagonistens typiske handikap (i dette tilfellet at han er pillenarkoman) blir kun framstilt som et problem i noen partier, mens det i andre deler av teksten faktisk framstår som en ressurs!?? En merker det også veldig tydelig på språket at det er to forfattere. De to forfatterne bruker ulike ord når de beskriver. Den ene er handlings og dialogfokusert, mens den andre tydeligvis er skildrende og bruker mye tankespinn. Dette forstyrrer dynamikken når jeg leser. Jeg blir litt forvirret.

Michael Persbrandt spiller hovedrollen som hypnotisøren Erik Maria Bark i filmatiseringen som går på kino akkurat nå.

En annen ting som jeg mener svekker boka mer enn jeg hadde trodd av en slik bestselger er de åpenbare logiske bristene. De florerer! Folk tenker og handler stikk i strid med det som er åpenbart at de burde gjøre. Hvilke foreldre går rundt som småkåte tenåringer, flirer, knuller og fjoller når deres sønn er kidnappet på fjerde døgnet og befinner seg i akutt livsfare? Seriøst??? Hvilken politietterforsker ville ikke tatt en sak alvorlig som omhandlet en nattlig kidnapping der kidnapperen har brukt bedøvelsesmidler på foreldrene, for så å dra offeret med seg? Her omhandles dette tregt i det tunggrodde politisystemet fordi det bare er en «forsvinning», til tross for både fysiske bevis og sterke og troverdige vitneforklaringer om det motsatte.

Jeg må dessverre ta med en tredje ting som også irriterer meg nå ett døgn etter jeg leste boka ferdig. Hvorfor avsløres morderen bak det bestialske trippeldrapet i starten av boka, og morderen fremheves som selveste Satan i gatan i en 15 åring sin skikkelse? Etter cirka 100 sider skjønner jeg at dette ikke er hovedhistorien, men noe helt annet. Så plutselig, med 150 sider igjen å lese, hopper vi ti år tilbake i tid, og får et eeeeevig langt resymè av hva som skjedde den gangen. Utrolig irriterende, drepende kjedelig  og helt malplassert.

Forhåpentligvis vil jeg like filmen bedre enn boken…

Uff…. Dette ble jo mye kritikk. Kanskje er jeg i overkant kritisk ettersom boken har vært «hypet» slik fra starten av, og såpass mange skryter den enormt opp i skyene. Jeg hadde sett så enormt fram til denne boken. Likevel så kan jeg ikke befri meg helt fra at det faktisk har vært bestialiteten i de grufulle beskrivelsene av drapene, og de svært så detaljerte sexscenene som har fått folk til å bli så begeistret. Kanskje er det uhyggen som ligger der som et lokk over historien fra første til siste side…? Ikke vet jeg, men jeg vet det er et dårlig tegn når jeg faktisk velger å skumlese de siste 50 sidene. Var mer interessert i å bli ferdig enn å holde på spenningen.

Vil jeg lese neste bok «Paganinikontrakten»? Vel, hadde du spurt meg for et par uker siden ville jeg svart et høyt og rungende JA! Nå er jeg faktisk ikke like sikker… Jeg tar turen på kino for å se filmen denne uka, så får vi se om den klarer å få meg på gli igjen. Elsker jo Persbrandt…

Geir

To SVÆRT ulike anmeldelser av boken finner du her:

Bokelskerinnen

Bokmerker.no

18 comments

Add Yours
  1. Krimbloggeren

    Takk for god anmeldelse av Hypnotisøren. Jeg er skikkelig krimnerd, men plottet i denne romanen gjorde at jeg aldri fikk lyst til å lese boken. har derimot lest Paganinikontrakten og Ildvitnet. Den siste er fort lest og fort glemt. Paganinkontrakten fallt derimot smak. Til tider noe høyt tempo og actionfaktor, men boken har likevel en story som fasinerer.

    Lik

    • bokbloggeir

      Hei.
      Kanskje jeg skal gi Kepler en sjanse til da? Frister ikke veldig akkurat nå, men hve vet. Dersom bok nummer to er hakket bedre, ja så er jo Joona en karakter jeg fikk litt sansen for. Glad det er ham og ikke Bark vi følger videre.

      Lik

  2. Krimbloggeren

    En ting er i hvert fall sikkert: Forlagsfolka bak Lars Kepler-bøkene har gjort et usedvanlig godt arbeid, noe som resulterte en hype uten like da Hypnotisøren kom ut.
    Paganinikontrakten er over middels god, men kan ikke måle seg med mange av de nye svenske storkanonene. Kan varmt anbefale forfattere som Stefan Tegenfalk, Roslund & Hellstrøm og Hjorth & Rosenfeldt.
    Håper du leser mye krim fremover,ser frem til å lese mere av det du anmelder 🙂

    Lik

  3. Marianne@ebokhyllami

    Hmm… Har etter jeg kjøpte Hypnotisøren til Kindle’n min lest varierende omtaler om boka. Så den ligger der, pent listet sammen med også Paganinikontrakten, uleste begge to sålangt. Jeg syns Ildvitnet var bra nok, selv om den ikke fikk toppkarakter. Fikk sansen for Joona Linna, men… sitter fremdeles her og prioriterer stadig andre bøker før flere av Kepler… Etter denne omtalen hopper den ikke først i køen, selv om omtalen var veldig god :o)

    Lik

  4. Bokelskerinnen

    Jeg kjenner meg utrolig godt igjen i alt du skriver her. Det er vanskelig for meg å forstå alle anmelderne som fremhever denne boken som genial og noe av det bedre og mer nyskapende som har vært utgitt de siste ti årene. For meg som leser mye krim, er dette en av de dårligste krimbøkene jeg har lest i hele mitt liv. Jeg følte meg rett og slett undervurdert og ikke tatt på alvor som leser.

    Lik

  5. beroene

    Fascinerande. Gong på gong ser eg at dette med «smak og behag» absolutt kan diskuterast. Eg tykte Hypnotisøren var fantastisk, det same var Ildvitnet. Paganinikontrakten var god, men ikkje SÅ bra som dei andre to.
    Det som gjorde at Hypnotisøren fenga meg var det høge spenningsnivået, det elegante plottet, den originale oppbygginga og dei gode personskildringane. Boka levde med meg og inni meg lenge etter avslutta lesing. Det kallar eg ei bra bok.

    Lik

  6. H.S. Palladino

    Veldig bra og gjennomtenkt anmeldelse! Jeg må innrømme at jeg ikke har lagt merke til alle poengene dine da jeg leste Hypnptisøren, jeg likte den faktisk veldig godt. Dette med at to mennesker har forskjellig forfatterstemme er jo imidlertid ikke til å komme fra og jeg har flere ganger lurt på hvordan duoer som Lars Kepler løser dette.
    Jeg likte også Paganinikontrakten husker jeg, men da en venn spurte meg om hva disse to bøkene handlet om så måtte jeg innrømme at jeg ikke kunne huske det.
    Ildvitnet likte jeg ikke i det hele tatt heller, siden jeg synes handlingen var så dårlig beskrevet at jeg hele tiden måtte bla tilbake for å se om det var noe jeg hadde misset.

    Men ellers synes jeg Lars Kepler skriver spennende og bra.

    En liten ting jeg må innrømme at jeg har irritert meg over er en beskrivelse jeg har støtt på et par ganger i bøkene. Kepler beskriver en politimann som fyrer av et skudd så ‘kruttet sved over håndbaken’ – Med mindre Stockholmspolitiet bruker eldgamle revolvere (og ikke en gang da) så svir ikke krutt over håndbaken når du fyrer av et skudd. Sikkert idiotisk å irritere seg over, men det får meg til å tenke: ‘hva annet er det du serverer meg som du ikke har peiling på?’

    Lik

    • bokbloggeir

      He he … Ja den med pistolen og kruttet var faktisk god 😉 Når det gjelder Hypnotisøren så var det ikke slik at jeg ikke likte boka i det hele tatt. Det var mye bra også, men boka har etter min mening noen helt åpenbare svakheter som jeg ikke forstår at forlaget ikke har tatt tak i. Takk for tilbakemeldingen. Ha en fin dag:)

      Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s